Ibsen som gammelost

Vi skal nå å bli kraftig lei av Henrik i løpet av de nærmeste tolv månedene. Det har gått en uke av det store Ibsen-året. Og det har allerede blitt komisk.
Når TINE meierier skal forklare hvorfor de har kastet seg inn i sponsorkarusellen rundt dikteren, begrunnes det blant annet med at han var så glad i gammelost. Hvilket vel kan være korrekt nok. Det er da også et riktig godt utgangspunkt for å selge mannen internasjonalt slik vi helst ønsker, som noe rotnorsk og unikt, noe som bare kunne skjedd her. Blant oss. Om vi kobler ham til gammelosten, kommer det en gang for alle til å bli slutt på dette kravet verden føler de har på ham. Jeg vet ikke hvor mange ganger vi har hørt det; at Nora (altså ikke syltetøyet, men hun andre) hører like godt hjemme i dagens Burkina Fasso eller Beijing som i 1800-tallets Kristiania. Og det er riktig. Fasinerende, fantastisk og riktig, det viser hvordan en tanke kan løfte seg – ut av det lille, ut av det enkelte tilfelle – og bli stående, bli almengyldig, bli felles. Men det forutsetter én ting: At den løsrives fra gammelosten.
Så er da også det aller meste av det store han laget, skrevet på chianti, gorgonzola, carpaccio, Löwenbräu og eiswein. Ibsen har, bedre enn de aller aller fleste, visst at virkelig framifrå meieriprodukter må man til Mellomeuropa for å finne. Det er noe alle vet, men det er et faktum som må underspilles og dekkes til så godt det lar seg gjøre i de nærmeste tolv måneder. Skal vi faktisk se på Ibsen som eksempel, blir jo hele det nasjonale Ibsenjubileet en markering av at det mest fornuftige man kan gjøre med denne nasjonen, er å forlate den. Og forøvrig rakke så godt ned på den det lar seg gjøre.
Det kan vi ikke si, og derfor er forutsetningen for sponsor-feiringen at vi ikke leser Ibsen. ”I Vildanden er det så mye snakk om meieriprodukter, at vi nesten kan vurdere å lansere et Hjalmar-Ekdal-smør,” sa sponsorrepresentanten fra fedevareindustrien på Ukeslutt. Bedre kan poenget ikke illustreres. Det går nemlig helt fint, inntil vi et øyeblikk betenker at Hjalmar Ekdal er en av verdenslitteraturens mest ynkelige og tutlete skikkelser, en mann hvis selvbilde er så groteskt forstørret i forhold til sin egen ubetydelighet at han knapt nok påkaller medynk, bare forakt.Sånn sett kan Ekdal-smøret bli en ubehagelig treffende paralell til fedrelandet.
”Det er godt å være norsk i Ibsen-land,” forsøker en annen sponsorkonge, Dnb Nor, i Morgenbladet. Formodentlig som et passende slagord. Det går sånn noenlunde greit, så lenge man ikke betrakter Ibsen som forfatter, men som merkevare. Og bare som det. For guds skyld: Hold folket unna teksten! For hvor er Ibsen-land? Først og fremst er det på scenen, deretter mellom permene. Og hvis det er en ting som ikke er særlig godt der, så er det nettopp det å være norsk. Fornærmelsene hagler over boksidene, det er en oppmarsj av refselser og hudfletting av alt nasjonalt og selvfornøyd som bare gjør én konklusjon mulig: ”Det er grusomt å være norsk i Ibsen-land”.
Men det trenger vi ikke forholde oss til. Dette handler nemlig ikke om tekst, ikke om ideer, ikke om krig mot trolde i hjertets og hjernens hvelv. Det er trollene som har overtatt, og her gjelder en regel: Vær deg selv. Nok.
”Ibsen sto for mange av de samme verdiene som DnB”, uttaler sponsoranvarlig i Den norske Bank. Javisst. Det kunne ikke vært riktigere. Henrik Ibsen var nemlig kjent for mye, blant annet sitt petimeteraktige retthaveri. Han var en gjerrig, knepen, kjip type. Å ha med Ibsen å gjøre i pengespørsmål, kan meget vel lede tanken hen på de absurde gebyrreglene i en norsk bank, der det ender med at man skylder banken penger, om man kommer for å veksle en fem-euroseddel.
Ikke desto mindre var han en økonomisk kløne, som klarte å drive sitt eget teater til konkurs. I tillegg var han snobbete inntil det komiske, syklig opptatt av ordner og hedersbevisninger, prestisje, å kjenne de riktige menneskene, å bli sett de riktige stedene. Et foranskutt lyn for dagens finanselite. Henrik Ibsens glache-hansker, fløyelsvester og nevrotisk finpussede kalveskinnssko er et perfekt bilde på de jålete bankpalasser, de glorete sportsbiler, de latterlig selvoptatte næringslivsfester og de pompøst høytidelige finansakrobatiske sprell dette landet plages med.
Det er når sponsorene taler, at det blir beklemmende synlig hva det faktisk er vi feirer: Hundre år siden hans død. Merkevarens liv forutsetter dikterens død.