Journalismen

Midtveis i denne uka satte den britiske avisen The Mirror en ny rekord. Eller rettere: To rekorder. De var først, og de var mest. Første avis i verden til å ignorere AUFs bønn om å respektere sorgen og holde seg unna Utøya. Og mest skamløst stolt over å gjøre det.
Under den triumferende overskriften "Norway massacre: Mirror reporter first to visit Utoya" poserer avisas journalist Ryan Perry kvalmt selvfornøyd i vannkanten. "It was a haunting trip to the scene of one of the world’s most horrifying massacres, following the footsteps of a psychotic killer..." Overskriften er dekkende - artikkelen har ingen andre hensikter enn å demonstrere nettopp at de var først.
Det er hverken overraskende eller nytt at engelsk løssalgspresse er like skamløs som talentløs. Selve reportasjen er i en hver forstand unødig, og journalistisk uinterresant. Det fascinerende er nettopp selvskrytet. Avisa betrakter oppslaget som en fjær i hatten. Jeg er overbevist om at Perry både har fått klapp på skulderen fra sin redaktør, og sjalu blikk fra konkurrentene på pressepuben. Og det er nettopp det vi finner mest foraktelig i hans oppførsel som han selv vil være stolt av: Han lot seg ikke stanse.
Vi har altså et - riktignok ekstremt - eksempel på at den journalistiske tenkemåte ikke er bare litt, men helt dramatisk forskjellig fra omverdenens. Det skjer fra tid til annen. For en tid tilbake publiserte VG en fyldig billeddekning av Andreas Breivigs tilbaketur til Utøya, under politiets rekonstruksjon. Avslappet slentrer mannen rundt, fastspent med tau om livet, som om han var et dyr i bånd. På flere av bildene ser poserer han med armene strakt ut foran seg, med pekefingrene fram og de andre fingrene låst i hverandre, for å mime at han har et våpen. Som om han fremdeles holdt døden i hendene. Som om han pånytt stirret inn i ansiktet på livredde barn som hadde sekunder igjen å leve. Det er gode bilder. Skarpe og klare. Det ser ut som om han smiler.
Selv kan jeg - muligens fordi jeg har vært journalist - godt forstå at de er satt på trykk. Jeg skjønner rett og slett tankegangen bak. Men jeg klarer ikke å forklare det på en overbevisende måte for moren min. Moren min reagerer nemlig ikke som journalist, men som menneske.
Og det er nå det begynner å bli interesessant.
De første offentlige meldingene om den oppsiktsvekkende billedreportasjen kom i vårt raskeste medium, nemlig twitter: “For et kupp av VG! 26 bilder av terroristen, tele fra land...kudos,” skrev Helge Øgrim, som er redaktør i journalistenes eget fagblad. (“Kudos” er et uttrykk som brukes for å gi offentlig ros.) VGs egne journalister fulgte opp med skrytemeldinger av typen ”Glad for at vi i VG får jobbe med landets aller beste pressefotografer som aldri gir opp.” Eller:“Dagens papir-VG må være den beste siden internet kom. Så eksklusiv, så nyhetsledende, så unik – og så skremmende”
Og så unødvendig, ville nok de aller fleste utenfor journalistenes eget laug tilføye.
Igjen: Det interessante her er ikke hvem som har rett. Men den dramatiske forskjellen i hva man opplever som “rett” – og det faktum at avvikene følger profesjonsgrensene. Vi kjenner yrkesarrogansen fra så å si ethvert spesialisert område. Jurister som mener at lekfolks begreper om lovanvendelse er irrelevant. Medisinere som synes pasienters opplevelse av sykdommen er misforstått. Det er utslag av en profesjonsblindhet som utvikler seg paralellt med at fagenes særegne begreper om rett og galt blir definert – det er så å si yrkesetikkens speilvendte bilde, som fremkommer når man fra tid til annen skal vurdere seg selv. (Det skal sies at etterhvert som den verste blodtåka gled forbi, måtte også VG selv forholde seg til at oppslaget var problematisk. “Alle som ser forsiden, kan velge om de vil kjøpe avisen eller la det være. Ønsker de å se mer, så er det sterkeste bildet langt inne i avisen” presiserte redaktøren. Som om etikk hadde noe med sidetall å gjøre.)
I det journalistiske verdensbilde er begreper som “først” og “eksklusivt” helt utslagsgivende størelser. For resten av oss er det uinterresant. Det kan muligens (men uhyre sjeldent) avgjøre hvilken avis vi kjøper, men det har ingenting – virkelig ingenting – med rett eller galt å gjøre. Det er yrkesspesifike kriterier, altavgjørende fra innsiden, irrelevante fra utsiden.
Derfor risikerer vi at den nødvendige debatten om presseetikk i etterkant av Utøya kan bli skjev og uklar. Når pressen selv skal vurdere den flittige bruk av drapsmannens egne propagandabilder, av de utallige førstesidene med hans portrett, av intervjuene med de overlevende. Det er da det er nødvendig å avkrefte en mistanke om at pressens agenda styres av pressens – ikke omverdenens – behov.

Nødvendig unødighet

Denne bloggen sovnet stille inn for en tid siden. Den glipper litt med øynene nå, bare for å få det følgende på nett, hentet fra Dagsavisen 9.jan. Sukk.


Nå nytter det ikke å holde igjen lenger. Tegningen må publiseres. Derfor gjør jeg som så mange andre i disse dager: Jeg gjør det selv. Ikke fordi den er viktig. Men fordi den er uviktig.
En voldsmann trenger seg inn i en bolig i Århus, for å skade – kanskje drepe – en dansk tegner. Slik ble det nye årtiet innledet med et grimt ekko av det gamle. Angrepet i Danmark er alvorlig, langt ut over de skader det har påført en vettskremt femåring og hennes bestefar. Blant annet har det ført store deler av skandinavisk samfunnsdebatt nok et hakk ned mot lavmålet.
Selvfølgelig må enhver diskusjon om Muhammedtegningene, deres skapere, deres publisister, deres fanklubb og de som er skeptiske til dem begynne med det åpenbare: Det skal være både lovlig og trygt å sette ting som dette på trykk. Det er ikke diskusjonens konklusjon (slik noen later til å tro), det er dens utgangspunkt: Dette har vært, det er, og det skal i femtiden være ytringer godt innenfor det mulige. Og den som utøver lovlige handlinger har rett til å leve trygt i landet. I Norge, som i Danmark, hersker det i dag (i motsetning til hva man forsøker å fremstille det som) praktisk talt kollektiv enighet om dette, uavhengig av religion og politisk ståsted.
Derfor er hendelsen i Århus først og fremst et eksempel på usedvanlig slett arbeid fra dem som har til oppgave å sikre livet til Danmarks mest beskyttede mann. Når det selvfølgelige er blitt farlig, har noe i samfunnet sviktet. Ikke ideologisk, men rent sikkerhetsmessig.
Likevel er det verd å tenke over – enda en gang – norsk presses, og norsk offentlighets vaklende holdning til selve spørsmålet om karikaturene kan, bør eller skal trykkes – og hvilke konsekvenser man trekker av sitt standpunkt. I denne spalten har jeg tidligere gjort meg til talsmann for at den angjeldne karikaturen er et dumt og respektløst stykke polemikk, en tegning som ikke har verdi annet enn som en villet provokasjon, fremsatt i den hensikt å såre andre menneskers følelser og vidrebrakt for å demonstrere egen fortreffelighet. Derfor har jeg aldri forstått eller akseptert en argumentasjon som går ut på at det foreligger en slags forpliktelse til å sette den på trykk. Uansett om ting er – og skal – være mulig å si, blir det ikke nødvendigvis beundringsverdig å si det.
Likeledes finner jeg det mildest talt pussig når det argumenteres som om tegnerens sikkerhet øker ved at flere publiserer, helst samtidig, og helst i demonstrativ, ikke saklig hensikt. Antakligvis er det omvendt.
Det er ille nok at forvirrede islamister og politiske banditter hausser disse strekene opp til noe viktig. Det er ingen grunn til at vi andre skal være med på det. Tegningen bør – om og når den skal publiseres – gjøres tilgjengelig med et skuldertrekk, som den likegyldigheten den fortjener å være.
Når jeg har kommet til at det må til, er det ikke fordi den aktuelle tegningen eller de øvrige Muhammadkarikaturene er viktig eller nødvendig på noen som helst slags måte. Ikke engang for å demonstrere at her går grensen. Tvert imot: Tegningen – og publiseringen av den – bør snarest mulig alminneliggjøres. Det går kortere og kortere tid mellom hver gang vi ser overdrevne beskrivelser av Norge som et land med avstumpet, "halv ytringsfrihet", eller at norske redaktører har gjort et "knefall for terror" ved å velge bort noe de finner å ikke være verd trykksverte. Om dette får fortsette lenge nok, kan vi få et debattklima som er forpestet. I verste fall et der islamistisk fanatisme og selvfornøyde pompøsitet vil kunne trives i gjensidig selvbekreftelse, mens posisjonene innimellom marginaliseres.
Nyhetsmessig har det ingen interesse. Om noen ikke har fått med seg hvordan profeten ser ut i dansk strek, må de være godt under gjennomsnittlig interessert i verden rundt seg. Snakket om at den er unndratt offentligheten, kneblet eller usynliggjort er rett og slett ikke riktig, Muhammad-med-bombe-i-turban-tegningen er langt mer vidspredd enn for eksempel tilsvarende anti-jødisk propaganda. Men vi kan ikke komme i en situasjon der det å forsvare retten til å trykke dette, er forbeholdt dem som er enig i tegningens mer enn tvilsomme budskap: At profeten representerer terrorisme. Vi må rett og slett bidra til å skalere både tegningen og debatten ned.
Slik ting har utviklet seg, kommer vi ikke videre, noen av oss, før den har stått på trykk. For ordens skyld har jeg derfor vekket til live min egen, slumrende blogg og lagt den ut der. Adressen er aheger.blogspot.com.

Det var det, og her er altså bildet. Big deal.:

Før det er for seint

Dette er sannelig en artikkel i siste liten.

Aften-aften opplyser oss nemlig om at Hvis ingen protesterer før mandag, blir det farstfylt folkefest med Bjørn Rune Gjelsten og 'Spirit of Norway' i spissen for offshoresirkuset i oslo i august.

OK: Jeg protesterer. Og det er ennå mange timer til mandag.

Puh - der slapp vi unna en usedvanlig pinlig forestilling, en offentlig blamering av oss alle, foran verdenssamfunnets øyne. Du snakker om 'spirit of Norway'. For de få og tungnemme som muligens ikke har fått det med seg, handler det altså om et arrangement som går ut på at Gjelsten og prinsen av Dubai og en håndfull andre konkurrerer i hvem som har hatt råd til å kjøpe den dyreste båten.

Skjønt - å kalle de flytende penisforlengelsene for 'båter' er en hån mot Bastøyferja. Dette er saker som ikke har noen annen hensikt enn å bråke, og å demonstrere eierens økonomiske potens. De er i tillegg livsfarlige, så folk som har lyst til å fiske småpir eller padle seg en tur eller lære unga jolleseiling eller andre, ekte, båt-ting, må jages vekk av politiet. Når verdens rikeste mennesker kjører om kapp, gir det gjenlyd fra Groruddalen til Solihøgda. (For ordens skyld: Det er ikke en talemåte. Støynivået er så høyt at racet kan høres ti kilometer fra strandlinja.)

Av en eller annen grunn har det absurde opptrinnet fått navnet 'idrettsarrangement'. Og de norske teamene kaller seg 'idrettsmenn'. Alvorlig talt: Vi snakker om en lek med maksimalt noen hundre utøvere. Når Gjelsten kanskje kan ta sin 31. seier i et VM-løp (det er et omreisende sirkus, dette - med mange løp hvert år) har han bevist for seg selv og omgivelsene at han eier en båt som går raskest av ti-tolv påmeldte. Det er en mindre idrettspresentasjon enn å være raskest på sekstimeteren i en liten skoleklasse. Ikke fordi en sekstimeter faktisk ikke er noe man kan kjøpe, men rett og slett fordi konkurransen er hardere. Klassens kjappeste har mer enn dobbelt så mange konkurrenter å forholde seg til. Et kretsmester i 7de divisjon har anslagsvis tusen flere konkurrenter enn vinneren av Class 1 World Offshore Championship, som er arrangementets fulle pompøse navn. Og det helt uten at indre havnebasseng blir ryddet.

Likevel er det ikke derfor dette kommer til å bli så flaut. Jeg siterer Fylkesmannens miljøvernavdeling, ved Ellen Svinndal:: Foreløpig kan vi ikke se noen store grunner til avslag, men dersom noen kan vise til en skadelig effekt av arrangementet, eller at det er til sterk ulempe av betydning, kan det være avgjørende.

Hallo? Under hvilken stein i skogen har fylkesmannens kontor gjemt seg de siste årene? Vi tar dette meget langsomt nå: Dette er verdens aller største, raskeste og bensinforbrukende båter. De skal ingen steder. De frakter ingenting. De har ingen hensikt. FN, meterologer fra alle land i hele verden, den samlede politikestand fra kommunestyret i Bykle til USAs senat, samt noen titusner frivillige organisasjoner, noen hundretusen forskere og noen millioner politiske aktivister har snakket om en bestemt sak, en stund nå. Det ringer ingen bjeller hos fylkesmannen? Tar dere betenkningstid? Vil dere kontakte en venn? Ha en ledetråd, kanskje? OK: Ørknene vokser, havet stiger, polisen smelter, arter forsvinner, Golfstrømmen kan snu...aner jeg et lite erkjennelsens glimt? Nei?

Javel: Hele det jævla maskineriet som holder denne kloden gående er i ferd med å gå i stykker, stupid. Holder det som "sterk ulempe"? Eller må det noe alvorlig til?

Aftenposten forteller at det blir sluppet ut 50 tonn CO2 i løpet av båtturen. 50 tonn her og 50 tonn der, best som det er blir det forurensning av slikt. Men det gjør ingenting, for: I søknaden skriver arrangørene at de har til hensikt å kjøpe klimakvoter som kompenserer for utslippet.

Det er litt pinlig å skulle måtte forklare dette. De fleste skjønner det nemlig helt av seg selv. Men altså: Nei. Det er ikke sånn det virker. De halvthundre tonnene som skal drive opp i været fra en sommerblank Oslofjord, de legger seg høyt, høyt oppe i lufta. De blir der. De er i veien der oppe. De er på sett og vis livsfarlige. De lar seg ikke kjøpes vekk. Ikke 'kompenseres'. De burde rett og slett aldri vært sluppet ut.

Derfor bør Fylkesmannens miljøvernkontor (ellen.svinndal@fmoa) få flest mulig protester, mens det er tid.

Om voldtekts-frykten der jeg bor. Ta natta tilbake. Nå!

Frykten i natten



Denne artikkelen er skrevet natt til lørdag. Jeg sitter oppe og venter. Og jeg venter til hun kommer. "Pass på å få siste bane hjem" ropte jeg etter dattera mi da hun gikk ut av huset for noen timer siden, nysminket og vakker, med noen øl i en plastpose og litt uklare planer for kveldens videre gang. Nøyaktig slik jeg selv forlot mitt eget hjem da jeg var på hennes alder, slik ungdom godt over puberteten på våre kanter av verden har gått ut døra på gudskjelovkvelden i generasjoner nå.
Det er helt normalt. Og jeg sitter her og er pissredd.
Denne uka er det kvinnedagen. Vi som bor i sentrum skal feire dagen, for første gang i min levealder, med formaninger til husets kvinnelige beboere om å komme hjem i tide, eventuelt ringe om de trenger herrefølge hjem. Etter mørkets frembrudd skal unge damer befinne seg i følge med noen. Og pass på hvor du fester blikket, kle deg anstendig (herregud - det er 8 minusgrader), snakk ikke med fremmede.
Som om jeg var min egen oldefar som instruerte min bestemor. Som om verden gikk bakover.
Frykten i kjølvannet av voldtektene ligger som en giftgass over indre by. En nervegass. Av det slaget som trenger inn i systemet, som gjør noe med tankene våre, med blikkene vi retter mot hverandre.
Derfor er det nødvendig å si: Den statistiske risikoen for at det skal skje noe med en ung kvinne på vei hjem er fremdeles forsvinnende liten. Uansett hvor uforsiktig hun skulle være. Oslo er en oppsiktsvekkende trygg by å bevege seg i. Politiet gjør en enestående jobb for å sikre borgernes trivsel. Faren for å bli forulempet er marginal. Det mennesket man møter på gaten, uansett tid og sted, er sannsynligvis et menneske som vil deg vel. Det er nødvendig å hamre inn dette, før nervegassen lammer oss. Før det blir sånn at det vi er reddest for er hverandre.
Og først når det er slått fast at andre mennesker stort sett er bra folk, først da er det mulig å si: Ta deg i vare. For alle er det ikke.
Og først da kan vi begynne å handle rasjonelt. Først da kan vi se det åpenbare, det som hører den klare tanke, ikke den tåkete frykten til: Det er enkeltmennesker som begår forbrytelser. Ikke grupper.
Når det gjelder voldtektsmenn, er det for eksempel slik at svært mange begås av ektemenn og kjærester. Betyr det at vi sier: Frykt din kjæreste? At gifte menn må svare for seg? Nei, selvfølgelig ikke. Utskuddene sverter ikke gruppen. Ikke den gruppen.
Det er slik at 100% begås av menn. Betyr det at vi sier til våre døtre: Hold dere vekk fra menn? Menn er sånn?
Nei. Bare når frykten har spredd sin forblindelses tåke langt inn i avisredaksjonene, har man fra tid til annen kunnet lese artikler som knytter groteske forbrytelser til x-kromosomets ustyrlige oppførsel etter midnatt.
Menn mellom 18 og 50 er så vanvittig overrepresentert på alle kriminelle statistikker, at om det var de kriminelle grupper vi var ute etter, har vi den der. Ingen vil likevel finne på å rette kollktive tiltak mot gruppen som er hovedlevrandør til næringslivsstyrer og stortingslister. For menn mellom 18 og 50 er jo ikke en gruppe. Det er en masse individer.
Men voldtektene er så spesielle, forbrytelsene er så ille, at alt må prøves. Vi leter ikke etter hva som skiller voldtektsmannen ut. Men hva som binder ham til noe. Det vil si: Av og til gjør vi det.
Vi vet jo for eksempel, at en stor del av de seksuelle overgrep begås av etniske nordmenn. Sier vi at det må være noe med deres felles bakgrunn - mangfoldig som den er, som har utløst de groteskt perverse handlinger de gjør seg skyldige i? De deler jo for eksempel en religion som tillater at man selger sine døtre som slaver (2. Mosebok 21,7). Reiser vi kravet om at prestene må utpå nå, for å stanse uhumskhetene?
Nei. Vi sier til hverandre at gærne voldtektsforbrytere tenker nok på mye, men aller minst på Gud. Vi vet at det er individer, ikke grupper, ikke menigheter, ikke trosretninger som begår forbrytelsene.
I dt minste vet vi det når det gjelder oss selv. Når det ropes på imamene fordi det går to menn rundt i Oslo og begår handlinger hinsides enhver religion, er det i virkeligheten en gigantisk fornærmelse. Langt alvorligere er det selvfølgelig at det er bortkastet tid, i en stund da tiden er knapp.
Forbryteren er ikke en kultur. Det er et menneske. Han fanges ikke av en prest, men av en politimann. Og en far som sitter i natten og venter på å høre en dør som slår i - han har ikke engstelse nok for en hel gudstro.

Om Hallgrim Berg

Det nedrigste


Torsdag i denne uka tok Hallgrim Berg bladet fra munnen, på vegne av de mange som aldri slipper til, og fremførte et budskap fra den tause majoritet som har blitt holdt nede av det politisk korrekte ullteppe som hindrer fri debatt her i landet.
Dette begynner å bli en så vanlig affære at det ikke burde være verd et løftet øyebryn. Det går knapt en dag uten at de som aldri slipper til står fram, i stadig tydeligere og mer omsvøpsløs form. Avisspaltene og fjernsynsstudioene står vidåpne for dem. De politiske partier legger opp sin retorikk og politiske praksis etter dem. Deres budskap er repetert til det kjedsommeligste, det innledes alltid med en furten påstand om at de er blitt usynliggjort, men nå er det på tide. Og det til tross for at ingen politiske meldinger har vært gjentatt så ofte på våre kanter av verden, av så mange mennesker og i så mange varianter. Enten man ser det over det siste året, de siste femti år, eller de siste fem hundre år.
Det er trist. Det er nemlig slik dette kontinentet snakker når det er på sitt dårligste. Når vi viser de mest lurvete sidene av oss selv. Europa på sitt beste er storslått vakkert. Det er Mozart-sonater, menneskerettighetserklæringer og den hypotetisk-deduktive metode. På sitt verste er det inkvisisjon, retthaveri og boy-band. Pluss altså dette andre. Som er enda verre.
Det er opp til oss, hver gang vi tar det offentlige rom i besittelse, å velge hvilken del av den store europeiske arven vi velger å bringe videre.
Torsdag var det altså Hallgrim Bergs tur. Høyre-mann, halligdøl, målmann og munnharpespiller. En trivelig kar, med glimt i øyet og noe jordnært rett-fram-aktig over sitt budskap. I sin kjerne var det han hadde å komme med følgende: De kommer og tar oss. Den fjerde verdenskrig er i gang. Nå er det oss - demokratene, det kristne og hvite vesten - mot dem, det muslimske og terroristiske andre.
De har en plan. De skal - ved "ein kombinasjon av olje, emigrasjon, høge fødselstal, utnytting av toleransen i demokratiet, kulturelt press, terrorisme og tolmod" opprette et "Eurabia", et islamisert Vesten, som første steg mot verdensherredømmet.
Det er kjente toner, dette. Opp gjennom århundrene har vi snakket slik om jødene, om den gule fare, om slaverne, om tyrkere - stort sett i grunnen om alle som har nærmet seg oss. Så har vi slått noen millioner av dem i hjel, og funnet noe annet å tenke på. Det er en egen europeisk måte å betrakte de andre på, en skuggredd posisjon som, dessverre, også er en del av det å være 'oss'.
Det hjelper lite å påpeke at det rent faktisk er feil. Å minne om, for eksempel, at aldri har demokratiet i Europa feiret slike triumfer som under den siste generasjonens intense muslimske innvandring.
Dette handler nemlig ikke om sak, men om følelser. Det er særlig ett punkt der det blir tydelig. Og det er også der dette går fra å være komisk og angstbitersk til å bli nedrig, der Hallgrim Berg trekker bunadshøyre og hva han kaller "eigen kulturarv" ned i en brungrumset suppe, kokt på dårlig selvbilde og redsel for de andre. I den grad Europas sivilisasjon har vært truet - og det har den, mange ganger, opp gjennom århundrene - så har det alltid vært denne heimfødingskosten som har stått i fare for å forgifte oss til døde.
Legg merke til begrepet som meget behendig er puttet inn i midten av sitatet over. Mellom oljepengene og terrorbombene står den egentlige faren: "høge fødselstall". Hele vår strålende kultur skal altså kvernes ned i en malstrøm av fundamentalisme og terror. Men hvem skal gjøre det? Den hær Hallgrim Berg ser komme, er anført av mullaer, selvmordsbombere - og fødende kvinner.
I dypeste alvor ble dette poenget løftet fram som en hovedutfordring da Bergs budskap ble diskutert på RedaksjonEn samme kveld: De får flere barn enn oss. Fortsetter det, i et par generasjoner, er de mange, mange flere enn oss. Og hva gjør vi da? Der satt professorer og politikere og klødde seg i sine grånende og halvskallede hoder, mens ånden fra Hallingdal smilte fornøyd. Ved fødselstallenes grusomme matematiske konsekvens var trusselen mot vår kultur blitt synlig bortenfor diskusjon.
Ingen sa hva sies burde: De ufødte barn skal ikke dømmes som terrorister eller kulturødeleggere. De barn som kommer skal arve jorden. Ønsker man at en folkegruppe ikke skal reprodusere seg, har man egentlig sagt at man ønsker den utradert.
Den som er uforskammet nok til å reise fingeren, peke på 'de andre' og si: "Du skal ikke føde så mange barn", han har rett: Denne sivilisasjonen er i fare. Han er nemlig selv i ferd med å kvele alt som er sivilisert i den.

Om SV og Afghanistan og sånt

Enig og tro til strikken ryker



Det pussige med Sosialistisk Venstreparti for tiden, er ikke at det hverken ser særlig 'sosialistisk' eller 'venstre' ut. Tross alt er begge begreper tøyelige som buksestrikk. Det er at det ikke ser ut som 'parti'. For oss på utsiden er det klin umulig å begripe hva det er de har tatt parti for. Eller mot.
Vi er blitt forsikret om at de er enige. Enige med seg selv, for det første. For det annet er de enige med regjeringen. Og regjeringen er enig med NATO. Og NATO er stort sett enig med George Bush. Så langt trenger man ikke spekulere, for SV er også enig med sitt partiprogram. Så kom ikke her.
Det er som sagt pussig. Kanskje til og med litt trist. Men knapt nok overraskende, egentlig. Tapte de ikke egentlig dette slaget på Soria Moria?
Der var da dealen ganske grei, var den ikke? SV måtte gå med på å bli NATO-supportere. Til gjengjeld skulle de få lov til å gi opp tanken om gasskraftrensing. Dessuten skulle man le av miljøvernministeren når hun ville ha miljøvern. Eller hvordan det nå var, avtalen var i alle fall klar og forståelig. Og så fikk vi jo Vaskebakkestranda. Ikke lite bare det.
Problemet, for de av oss som hverken er Kyrre Nakkim eller Arne Strand, og vi er tross alt i flertall her i landet, er at vi ikke begriper filla av det som nå skjer. Eller rettere: Vi skjønner det, kanskje egentlig sørgelig godt. Vi forstår bare ikke at det er politikk.
Norge skal altså være med på den globale imperialismen. Greit nok. Ikke bare ideologisk, ikke bare humaitært, ikke bare med prat og Jonas og dear Condi og ingen penger til Palestina, men til gjengjeld patroner fra Raufoss til Irak og bensin fra Røkke til Guantanamo og kroner fra oljefondet til landminer og hva vi ellers kan finne på. Nei: Nå skal det bli alvor. Nå skal det bli trommer og marsjtakt, haken opp, blikket fritt, ryggen rak, støver pusset og sekken spent. Blomsten av landets ungdom skal av sted og forsvare Norges ære på høysletta under Hindu-kush.
På en eller annen måte har nemlig Norges ære havnet der nede blant pasjtunerne. Den lå i sin tid på Nordpolen, denne æren. Den har ligget i litteraturen, den har blitt forsvart av Henrik Wergeland og av Gutta På Skauen og av staven til Oddvar Brå. Nå befinner seg den altså i Kabul. (Men for Guds skyld ikke noen mil lenger sør. Absolutt ikke der.). Man må minst lese lederene i VG for å forstå hvordan i all verden den flyttet seg fra Holmenkollen til Sentralasia.. Men det gjør altså noen av oss. Det er mye bra å si om lederne i VG. Blant annet menes der én, og bare én ting. "Dessuten kan jo soldatene på kort varsel overføres til den sørlige delen av landet, dersom ISAF-ledelsen ser et akutt behov for det," skrev avisa for eksempel etter det famøse Afghanistan-vedtaket.
Ha ha. Særlig. Som om dette var så enkelt. Ikke noe tull om stortingsgrupper og partier og 'jeg har selv snakket med generalsekretæren'. Som om soldater under kommando ble sendt hit og dit, ganske uten at generalene ringte og spurte Hallgeir Langeland til råds først. Si meg; hva tror avisa dette er? Krig?
Noen av oss er temmelig uenig med det som forfektes fra VG. Men det er i alle fall til å begripe. På den annen side har vi altså et nytt og fint syn å forholde oss til, et som går ut på at vi skal riktignok med i kampen, men vi skal ikke slåss. Var det likt seg.
Norges deltakelse i den internasjonale krigen for amerikansk verdensherredømme er av godhjertet slag, det skal være en renslig affære, uten blod, vi holder oss like langt unna slåssingen i Afghanistan som torturen i Guantanamo, dvs, vi er rett rundt hjørnet om noen skulle trenge oss. Men kom ikke og si at vi er med på svineriet.
SVs krigsmoralisme: "våpen - men ikke så mye at det blir ubehagelig" har omtrent samme troverdighet som løssagspressas voldsomme fortørnethet over at Se og Hør er litt lenger ute på deres egen gallei enn de befinner seg selv. Det er den gamle gode 'nerst-verst' strategien. Så lenge det er folk som er verre, kan vi trygt ture fram. Joda - vi reiser til Afghanistan. Men kom ikke og si at vi var i Sør-Afghanistan! Når historien om Norges rolle i den globale Amerikanske krig skal skrives, kommer denne vesensforskjell til å bli tillagt enorm vekt.
Slik er dette nok et eksempel på det gamle visdomsord: Man skal ha sterk moral, for å selge buksestrikk som metervare.
Sant nok. Men den som strekker den for langt, blir stående med rumpa bar.

Om Olav Ryes plass

Forslummingen


Dette er en fortelling om forelskelse.
Det finnes ting hjertet ikke går trett av å dyrke. Det finnes former øyet aldri kan hvile lenge nok på. Det finnes rom man vet man vil oppsøke, igjen og igjen, og alltid merke: her hører jeg til. Dette er fortellingen om et slikt rom. Dette er fortellingen om et sted jeg elsker. Olaf Ryes Plass.
I omtrent tjue år av livet mitt har jeg bodd slik til at jeg har hatt stevnemøte med min elskede en gang om dagen. Da jeg flyttet vekk fra henne (det er en kvinne, selvfølgelig er det det, enda hun bærer navnet til en general fra 1700-tallet), gikk det ikke én dag, på tolv år, uten at jeg savnet henne. Og da jeg endelig flyttet tilbake igjen, var det første jeg gjorde å gå ned til henne og hviske, inn i fontenen: Denne gangen blir jeg hos deg.
Det er antakligvis byens mest velplanlagte lille rom, en nøyaktig tilskåret juvel i trang innfatning av trikkelinjer og enveiskjøringer, et byarkitektonisk mesterstykke perfekt balanserende på vippepunktet mellom gjennomtenkt perfeksjon og leken imprivisasjon.
Som park betraktet er den nærmest rørende liten, mindre enn en litt voksen villhage i forstedene. På den annen side er den alt for grønn og leken, alt for ovestrømmende full av buskvekster, halvlitere, kjelkespor om vinteren og solpledd om sommeren, til å leve opp til seriøst urbane betegnelser som 'plass' eller 'torg'. Denslags er for sentrum. Kanskje er den noe helt annet. Da livet en gang bragte meg til å bo et år i Firenze, var Olaf ryes Plass det eneste sted i min fødeby jeg kunne relatere til det magisk levende begrepet 'piazza'.
Liten som den er, har den funnet plass til alt. En raus fontene, scene med gratis-rock om sommeren, en generøs uteservering med likt rom til slitne stamgjester, småbarnfamilier og tilreisende, her er markedsplass med tvilsomme tilbud halve sommeren, benker til både fylliker og pensjonister, ja på toppen av det hele er det sogar en liten fredfull minnelund med et verdig monument over arbeiderklassens store skildrer, Eilert Sundt.
I tillegg selvfølgelig, til grunnrisset, et stramt stripet monogram av diagonaler og sirkler, man kan haste rastløst rettlinjet gjennom, eller drive dovent og digresjonsrikt langs småveiene, småbarna kan stabbe omveier til lekestativene, og kjæresteparene gå hånd i hånd under løvkronene. Det er tusen måter å krysse Olaf ryes Plass på. Likevel kan det gjøres på under ett minutt.
Det er selvfølgelig derfor, blant annet derfor, at plassen så lenge var sentrum i et solsystem der planetene var kulturhus, grønnsakbutikker, små hemmelige kafeer, underlige småbutikker, brune pub'er, bruktsjapper, sykelrepratører, møbeltapetserere, eksprimentelle restauranter, importører av produkter fra det fjerne Østen og det nære Svinesund - Oslo var aldri så mangfoldig og så uforutsigbar som nettopp rundt Olaf Ryes plass. Med unntak av landets underligste dameekviperingsbutikk - Halléns - ante man aldri hvike nyetableringer som ville komme neste uke. Mye mer enn å være arbeiderklassens, har Grünerløkka vært småhandelens, håndverkerenes og sjappenes område.
Det var denne kombinasjonen av uforutsigbarhet og mangfoldighet som utgjorde min elskedes nærmest uimotståelige sjarm. Det som lot den tilpasse seg stadig nye tidsaldre, og som til slutt ser ut til å knekke den. Det er nemlig først nå det har tatt slutt.
Plassen selv er like betagende forelskelsesfremkallende. Men dens omgivelser blir langsomt knust av sin egen tiltrekningskraft. I liten skala har Grünerløkkabeboerene kunnet følge et småskalaeksempel på den globale økonomiske logikk. Kapitalismens mekanikk er tilsynelatende uomgjengelig fornuftig, og likefullt selvødeleggende.
I det nordøstre hjørnet av Olaf ryes Plass lå det en grønskbutikk (av det slaget som i sin tid skapte vitsen "Why has the pakistanis never won a single football game? Each time they get a corner, they open a shop") tvers overfor en kaffe-latte bar. De gikk selvfølgelig så det suste, begge deler. Det som er populært, blir dyrt. Følgelig settes leien opp, og ingen grønsksbutikker eller kaffesjapper kan betale det som kreves. Først kom en seven-eleven - områdets femte. Så ble det enda dyrere. Til sist hadde bare de som setter prisene råd. Nå ligger det en eiendomsmegler der man før kunne drikke morgenkaffen sin.
Og det er nå det blir interessant. Rundt olaf Ryes plass, en bitteliten flekk på østkanten, ligger det nå 7 - sju! - eiendomsmeglere. Det er selvfølgelig ikke fordi stedet er spesielt egnet for eiendomsmegling. Kun fordi det er så attraktivt at det bare er de som skummer fløten som har råd til å drikke den. Allerede her burde man luktet lunten, når bare eiendomsmeklerne har råd til å bo i de dyreste husene, betyr det jo at de svindler kundene sine. Men nå kommer de gudskjelov selv til å drive prisnivået ned, slett naboskap som de er.
Brune kafeer, sykkelverksteder og pakistanersjapper skapte en ide om løkka, en drøm mange ville være med på, noe diffust kult og attraktivt. Men hvem i all verden ønsker å bo på et sted med høy eiendomsmeglertetthet? Meglere er kjedelige mennesker som går tidlig hjem og lever av å lure penger av folk. De er bare lønnsomme for seg selv. De er for byen hva Enron var for USA - beviset på at det er feil, dette med at 'det som lønner seg for meg, lønner seg for alle'. En sliten kafe, en skomaker eller et tegneserieantikvariat gir fra seg noe, der de balanserer på kanten av konkurs. En eiendomsmegler-millionærbutikk, den bare stjeler. Ingen ønsker å være naboer med megler Smekk. Det slummen som har kommet, for å grafse på kjæresten m

Om norsk klimapolitikk

Å holde opp med noe



I likhet med mange mennesker som har brukt store deler av livet sitt på aktiviteter som gjør oss styggere, fattigere og sykere, føler jeg meg som norgesmester i å slutte å røyke. Jeg gjorde det så mange ganger, med så forskjellige grader av begeistring, innsats, overbevisning og suksess, at jeg behersket det bedre enn noen andre. Jeg kunne holde finurlige og skarpslepne utlegninger om legalismeaspektene i røykeloven, jeg kjente kuriøse kulturhistoriske fakta om tobakkens sosiale funksjon, og på toppen av det hele oppfattet jeg meg som en medisinsk lekmannsekspert når det gjalt virkninger og bivirkninger av nikotin. Jeg var stappfull av statistikk og beregninger og særlig god var jeg (som røykere flest) på all usikkerheten knyttet til statistikkene.
Jeg var med andre ord den perfekte røykeslutter. Det var bare én liten hake ved det: Jeg røyka med begge hendene. Jeg var i ett og alt som Norge var i CO2-spørsmålet. En skorstein som slapp ut miljøvennlig tomprat og giftige gasser i like stort tempo.
Jeg satt fast i en forestilling, nemlig, om at når jeg skulle slutte - da skulle det foregå på den rette måten. Det var ikke noe jeg hadde funnet på selv, utallige eksperter og psykologer og forskere støttet mitt standpunkt. Den rette måten er proppfull av detaljer som må stemme, og de bør stemme helt perfekt. Røykeslutte-litteraturen (som jeg altså har lest gjennom betydelige deler av) er for eksempel full av diskusjoner om hvilken ukedag det er best å begynne å slutte på (helt sant). Gjør man det en fredag, har man hele helgen på seg. På den annen side, kan det være gode grunner til å velge en mandag - ny uke, ny start. Tirsdag har også mye for seg. For ikke å snakke om torsdag. Og ennå har vi ikke nærmet oss den store og vanskelige diskusjon om det skal foregå om kvelden eller om morgenen.
Helt på plass må alt dette være, og det går med utallige tjuepakninger mens man vurderer alternativene. Norges beste slutter skulle pinadø ikke kaste seg inn i lettvint kjappis-slutting. Det er for de useriøse. Slik miljømål er for Arnold Schwartzenegger og EU. Riktignok slipper de ut mindre dritt. Men måten, da gitt.
Jeg måtte tenke på meg selv da jeg så reaksjonene fra vårt samlede ansvarlige politiske miljø, på Helen Bjørnøys uvettige løftepolitikk. På samme måte som enkelte av mine uansvarlige venner (som riktignok kunne kalle seg eks-røykere), hadde hun bare kastet seg ut i det, satt en deadline og en prosent, før begrepet dead-line skulle forstås bokstavelig.
Hun hadde altså oppført seg som om det uhyre kompliserte spørsmålet om å slutte, handlet om noe så enkelt som å ikke gjøre det mer.
Alle er mer eller mindre enige om, enten det er på en lett medlidende-nedlatende eller en arrogant-sjåvinistisk måte at Bjørnøy har dumma seg ut. Men politikk handler om perspektiver, det handler om de dag-korte hensyn og de lange tidsaldres forståelse. La oss forsøke å se siste ukes hendelser og utslippsdiskusjoner rundt miljøvernministeren fra f. eks. hundre år inn i fremtiden. Eller tjue år. Eller fem. Eller gud hjelpe meg, et halvt. Hvem kommer til å stå igjen som en komisk figur da? Den som setter et mål, minst like dristig som EU (klarer vi ikke det på egen hånd, må vi jo heller melde oss inn), eller den som finner på utsettelser?
Det er nøyaktig det samme som å slutte å røyke. Det viktige er å gjøre det. Ikke hvordan. Ikke hvilken dag vi skal gjøre det, ikke hvilke hjelpemidler vi skal ha, ikke hvilken retorikk vi skal pakke det inn i - det er vel og bra alt sammen, men betydningsløst i forhold til dette ene: Å gjøre det. Kutte tompratet, og gå i gang. Folk som ikke har vært klima-politikere eller storrøykere, vil bli forundret over hvor mange argumenter det kan stilles opp for at det egentlig er riktig fornuftig å bli litt sykere, fattigere og styggere, før vi slutter endelig.
Jens Stoltenberg oppførte seg nøyaktig som en innbarket lungeforgifter. Jeg kjente igjen min egn argumentasjon for å skyve datoen lenger inn i fremtiden i hver setning fra statsministerkontoret: "Det er meget viktig at en så alvorlig sak får en grundig saksbehandling før vi konkluderer. Rapporten fra Lavutslippsutvalget er ute til høring og først når den er gjennomført skal Regjeringen behandle dette. Et nytt nasjonalt mål er så viktig at jeg ikke vil forskuttere noe nå."
Og så videre. I det uendelige. Dette er alt for viktig til at vi kan handle, her må det tenkes, så må det prates, og så får vi se.
Rekk meg askebegeret.

Jeg og jordkloden

Ikke alt kan handle om lederstilen i LO-toppen. Det begynner å bli beklemmende tydelig: Nå er det på tide å snakke om noe annet. I jakten på noe som kan komme opp mot denne personalkonflikten i betydning og interesse, forsøker vi oss i dag med jordkloden. Jeg vet godt at emnet ikke er på størrelse med aktørenes selvbilde, men en viss interesse bør det likevel kunne påregne.
Utgangspunktet er riktignok høyst lokalt. Det er grafen over disse linjer, som er et av de mest uhyggelige bilder jeg har kommet over i min evige, rastløse flakking over internett i sene nattetimer. (Det sier ikke lite.)
Jeg har stjålet den fra forskningsprosjektet RegClim, en sprenglærd kartlegging av klimautviklingen i Norden og Arktis. Det er sider stappfulle av kunnskap og statistikk, her er validitetsvurdering av varierende kalibreringskriterier for gjennomsnittstemperaturen på 1700-tallet, her er usikkerhetsanslag korrelert mot aerosolopphopning i atmosfæren, her er hele bokhyller fulle av kunnskap og insikt fra fem forskjellige forskningsintitusjoner, bare en rask og overflatisk surfing gjør en deprimert ved tanken på hvilke enorme mengder av kunnskap man aldri vil få tilegnet seg.
Men det de sier er likevel enkelt nok : Det blir varmere. Og vi forsøker å ta inn i alle fall noe av kunnskapen, for det begynner å bli uomgjengelig klart, det Mona Sahlin sa da hun tok roret igjen: Dette er like viktig i vårt hundreår som klassekampen var i forrige.
Men så er det altså at øynene stanser, midt mellom alle fremmedordene, ved et navn så hjemmekjent og sødmefylt minnebelagt at det er som å støte på en gamlekjærest på flytoget. Ved setningen "dager med skiføre ved Bjørnholt i Nordmarka" er det så hjertet hopper over et slag i brystet. Kurvene og tabellene forsvinner, slik bildet av en middelandrende forretningskvinne med stresskoffert viker for det vi egentlig ser på perrongen: Den vakreste jenta langs Karl Johan, en sommrettermiddag for tretti år siden.
Bjørnholt...hit kom i sin tid Asbjørnsen, han hadde vadet opp gjennom det uhyggelig trange gjelet som fremdeles bærer navnet "Bjørnsjøhælvete", så mørkt og skummelt er det, han hadde steget opp under husmannstuen som ga navn til en meterologisk staistikk 170 år senere. Norsk episk litteraturs lille tykke gudfar satte seg på demningen, og han så nøyaktig det samme som vi andre: "Da jeg kom ut av kløften opp til elvens utspring av Bjørnsjøen, hvilte jeg en stund på dammen; solen sto i nedgangen og dens lys spilte mellem skogtoppene, mens himmelens dype blå, aftenskyenes prakt og de mørke graner, som overalt innfattet sjøen, speilet seg i dens blanke flate." Det er her det begynner. Alt. Her kjenner man jorden puste.
"Dager med skiføre ved Bjørnholt i Nordmarka." Vi legger forskningsrapporten fra oss. Vi får bilder av lav sol på skrå over Heikampen mot Kikkuttoppen, vi ser små uregjerlige vinder som hvirvler fokksnøen opp i mystisk dervisj-dans, vi husker dager sent i mars da vi har kommet over spillende orrhaner midt ute på Bjørnsjøen, vi kjenner frostbittet i kinnene fra sprengkalde januarnetter da den som har vett på å slå av hodelykten kan oppleve å se nordlyset spille over Hakkloa. Vi minnes en vinter for noen år siden da kulden hadde satt seg en stund, og over Nordmarkas flotteste vann hang en nysmidd perlemorssky, så sjelden og vakker at man fikk lyst til å stanse og stryke av seg lua, i ren beundring for hva himmelen kan finne på å stase seg ut med.
Og det er dette det handler om. "Dager med skiføre ved Bjørnholt i Nordmarka". Ikke annet. Klimakvoter, CO2-variasjoner, alternativ teknologi, bensinpriser, flyreiser, det er viktig, det er nødvendig, det er livsavhengig, det er den store tingen, det er enten eller, det er spørsmålet om Tuvalu skal eksistere, det er faren for flom i Bangladesh, orkaner i Karibia og forørkning i Timbuktu, det er millioner på flukt, det er spørsmål om lik langs veiene i verden, målt opp mot retten til en billig chartertur. Det er ikke like viktig som klassekampen: Det er mye mer. Det er de fattige mot de rike, nord mot sør, fremtiden mot fortiden, penger mot liv. Det er kampen om luften vi puster i og jorden vi tramper på. Verdien av våre barns jord veid opp mot min egen firehjulstrekker. Det er alle de store ord vi kan komme opp med, og det vil fremdeles ikke være nok. Og det er enorme mengder statistikk og kunnskap, samlet gjennom århundrer, verden rundt.
Men det er bare én del av denne kloden som er vår. Det er bare her vi kan kjenne dens tunge pust, legge hånden på dens feberhete overflate og hviske til den: Unnskyld...vi skal ta oss sammen nå.
Et sted må vi stå og se fra, om vi skal forsøke å skue det hele. Selv står jeg på Bjørnholt. Omsider. Skogen er endelig hvit og frostskimrende igjen. Men det er første gang i år, etter måneder med ørkesløs forlenget, sørpegrå høst, at vi er i nærheten av statistikkens rause krav til skiføre: 25 cm snø.
Vi er nærmere bånnlinja enn noen gang tidligere.
Det er alvor nå, folkens.

københavnsyndromet

Københavnsyndromet


Denne uka ble et et ikke helt uviktig jubileum markert. Det er ett år siden Muhammad-karikaturene ble publisert på vår side av Skagerak. Resten er historie.
Prinsippspørsmålene rundt tegningene lyser med voldsom kraft. Og når noe lyser sterkt, blir det skarpe skygger og få sjatteringer.
Her om dagen kom jeg over et nytt ord, en diagnose på en angivelig utbredt politisk mangelsykdom. Begrepet ble født i en amerikansk aviskolonne for et halvt år siden, og er allerede blitt populært og gjengs på utallige bloggsider og i politiske diskusjonsgrupper: Københavnsyndromet.
Stockholmsyndromet kjenner vi. Det ble oppdaget og beskrevet i kjølvannet av en bisarr kidnappingshistorie på Norrmalmstorg på 1970-tallet, der de kidnappede etter noen dager utviklet sympati for og lojalitet til kidnapperene. Senere har man sett det gjentatt gang på gang, i kidnappings- og utpressingssituasjoner: Offeret overtar forbryterens tenkemåte. Det er patologisk. Uttrykk for en grunnleggende forvirring, en sykelig konsekvens av ekstrem stress.
Københavnsyndromet har altså sitt navn fra karikaturstriden, men som tvilling-begrepet Stocholmsyndromet er det ment å peke lenger enn til enkelttilfellet. Der det ene betegner en psykologisk prosess er den andre uttrykk for en ideologisk forstyrrelse av tilsvarende karakter: Når man begynner å forsvare sine undertrykkere. I dette tilfellet - når de som selv har fått sin ytringsfrihet innskrenket, løper mørkemennenes ærend. Enda tydeligere: Når nettopp de som har sitt verdenssyn tuftet på toleranse, religionskritikk og antiautoritære anskuelser, gladelig overlater til den ytterste reaksjon å lage reglene. Dersom fundamentalistiske imamer skulle fått makten i vest, vil det jo nettopp være de liberale radikalere som først ville fått smake pisken.
Københavnsyndromet representerer altså en frivillig ideologisk lobotomisering, en overgivelse av alle ens egne hardt tilkjempede politiske friheter, lik et forvirret kidnappingsoffer gir man opp frihet og rett, fordi forbryteren har plantet nye spilleregler i ens hode. Om 'venstresiden' (et begrep som bare er delvis treffende her) spiller på lag med de som vil forby karikaturtegninger, leker den med krefter som med nebb og klør bekjemper alt den samme vestresiden har kjært: Trykkefrihet, seksuell likhet, religionskritikk, kvinnefrigjøring - det raser ut i en politisk korrekt tarmskylling, tilbake står kun en halvslapp vilje til å inngå kompromisser med diktaturets apologeter.
Jeg frykter at det er et begrep vi skal komme til å se mye til. Det er nemlig usedvanlig anvendelig. Det kan benyttes hver gang man mener at noen ikke tydelig nok står opp for det pussige begrep 'vestens verdier'. Det kan handle om vårt forhold til hijab, henteekteskap og tvungen norskopplæring. Ja, mer enn det: I grunnen kan man skrike 'Københavnsyndrom' hver eneste gang man må forholde seg til at verden er annerledes enn man trodde. Enhver tilpasning forutsetter nemlig at man endrer seg. Og endring kan alltid utlegges som svakhet - hensyn til andre mennesker kan alltid oppfattes som om man lar seg herje med. Det er for eksempel - har jeg til min enorme forbauselse erfart - en betydelig mengde mennesker som rent faktisk, og uten å synes de dummer seg ut, mener at deres ytringsfrihet er beskåret fordi noen har sagt at de finner ordet 'neger' ubehagelig. Dette er karikaturstriden utspilt som farse: Det er nesten pinlig å gjøre oppmerksom på det. Men ingen i dette land er på noe tidspunkt nektet å si neger. Folk kan si det så mye de vil, i tide og utide, hvilket de også gjør (særlig i det siste). Ytringsfrihetsinnskrenkningen ligger altså i at noen har påpekt at de ikke liker bruken av ordet. I såfall er vår definisjon av ytringsfrhet ikke bare tillatelse til å snakke, men krav på enighet. Og da kan man undres over hvem som har misforstått begrepet.
Tilsvarende med dagens jubileumstegninger: Ingen i dette land er på noe tidspunkt nektet å lage smedetegninger av Profeten. Tvert imot har landets statsminister og utenriksminister, i tillegg til alle avisredaktører, alle politiske figurer med et verv høyere enn formann i kulturutvalget i Bykle, alle politiske synsere, alle bloggere - kort sagt: Alle - presisert i løpet av året som har gått, at her, i Norge, er det lov å karikere Muhammad. Jeg kommer ikke på noen enkeltmarkering som oftere er eksplitt presisert som lovlig. Forskjellen på samfunn med og uten ytringsfrihet er altså blitt tydeligere, ikke svakere, som en følge av striden.
Når man likevel har funnet fram til en diagnose (!) for å sykdomsforklare alle man ikke er enig med, er det et tegn på at noen har blitt gisler for sin egen tanke. Spørsmålet er om det er de som bruker ordet, eller de det blir brukt på.

et Julespill

Jeg lader opp sidene nå, og legger inn noen gamle tekster. Denne, fra julaften, er faktisk ikke så dårlig:


Den hellige Magne fra Midtrekka


Det var aldri særlig til rolle å skulle spille. Inn med et par setninger i midterste akt, deretter forvist til kulissene. Den kunne ikke gå til klassens klovn. Men man setter heller ikke et talent på statistrollene. Derfor havnet den gjerne hos for eksempel den tykke og klønete Magne på midtrekka: Halveis flink, kvartveis pen. Og helt ut uinteressant.
Vi snakker om skolens julespill, for eksempel i fjerde klasse, for eksempel i en svett gymsal en gang på 1970-tallet. Men i og for seg bortenfor tid og sted. Vi snakker ikke om de sentrale spørsmålene eller de to eneste figurene som egentlig fanget forsamlingens interesse, Josef og Maria. Vi snakker heller ikke om rollen som hvert år, sikkert som - ja nettop - amen i kirka, gikk til hun med de lange lyse krøllene på første rad, nemlig Herrens budbringer. Vi snakker ikke om Balthazar, Melchior eller Kaspar, vi snakker ikke engang om de mer diffuse og uspesifiserte oppgaver som hyrder eller engler. Alle fikk de en avglans av det hellige ved seg under sluttscenen, der de sto i konsentriske buer rundt krybben, ikledd striesekker, mammas vrengte ullkåpe og lakner, for anledningen omsydd til noe som kunne illudere dagligantrekk på den tid da Kvirinius var landshøvding i Syria.
En av stykkets bipersoner hørte aldri hjemme i det avsluttende tablå. Idet foreldrene klapper og klasseforstanderen puster lettet ut var han forlengst glemt, han hadde hatt sine tyve sekunder i rampelyset og det var mer enn nok, det var for mye. Han skulle gestalte en genuint irrelevant figur. En som ikke kjente den dramatiske reisen gjennom natten, som aldri så stjernen, som ikke fikk høre at eder er i dag en frelser født. Han var noe så rart og upassende som en byråkratiske regelrytter i den helligste av alle hellige legender.
Vertshusholderen.
Hans replikk er én, fremført akkurat så stotrende stivt som anledningen krever, som bare en 11-åring med lampefeber kan klare det: "- Her er det ikke plass til dere." Om forfatteren er ham nådig (i selve teksten med stor T er han unevnt, så her må velmenende småskolelærere dikte på egen hånd) får han en til - en skuespillermessig utfordring for den tykke Magne, en utfordring han ganske sikkert ikke klarer, men likevel:
"(ser på Marias mage, og tenker seg om) - Men dere kan sove i stallen."
Og dette er statistens store, viktige og avgjørende øyeblikk.
Her, i dette sekundet, i denne julespillets transportetappe, milevidtfra bebudelse og himmelsk herskare, usett av hyrdene på marken og ignorert av Herrens engler, åpner underet seg. Ikke det gudommelige under, det skal få sin tid i neste akt når de to som straks skal bli til tre er godt og grundig på plass i stall og krybbe. Dét underet skal gjentas og forterskes i totusen år. Byer skal bygges, kriger skal kjempes, og mennesker skal dø for det underet. Og det enda det kanskje ikke engang har skjedd.
Men statistenes under - det lille - den tykke Magnes høyst prosaiske dilemma, der han enten kan velge riktig etter reglene ("her er det fullt") , eller vidunderlig menneskelig medlidende og avvikende ("men det er plass likevel"), det finnes. Det finnes for oss alle.
Det er det vi møter, når vi skal beslutte om sultestreikende afghanske flyktninger skal tvangsdeporteres. Om verdens aller beste land skal være et sånt land som sender skremte mennesker tilbake til verdens aller farligste plass, nemlig Sør-Somalia. Vi står i virkeligheten, hver eneste dag, og gjentar det lille valget fra evangeliets sidespor.
Det er ikke fortellingen om Gud. Det lille under er mye større. Det er fortellingen om menneskene. Vi er hverken Josef eller Maria. Vi er ikke evangeliets aktører. Vi er heller ikke dets tilskuere, dets hyrder på marken. Vi er statistene
Den dag i dag er jeg usikker på vertshusholderens rolle. Betlehem var overfylt. Det rant inn fattigfolk fra hele Gallilea og vettløs snillisme ville bare ført til trangboddhet for alle. Her står for eksempel (tenkte vel vertshusholderen) en fattig fyr som har satt barn på ei jentunge, det er så typisk, de yngler som dyr, ikke orden på noe, hvorfor skal jeg gi opp det jeg har slitt for, bare for å la disse snylterene få det gratis?
Han hadde selvfølgelig rett i den tanken. Såpass har vi lært oss: Om vi er ettergivende er det ikke måte på hvem som kan komme. Men hvis historien er sann, må han altså også ha tenkt noe annet. Et kort sekund i mørket, mens verden holdt pusten og historien stanset, rett før det punkt vi kaller 0, der tidsregningen starter, sto en liten mann og holdt to andres skjebne i sine hender. Slik det kan skje oss alle.
Magne fra midtrekka står alene med Josef og Maria på scenen, englene ser en annen vei, og foreløpig er de bare to blant hundrevis av hjemløse i natten. Det er det ene, det viktige, det hellige øyeblikk. Da han bærer hele vår menneskelighet på sine smale skuldre. Det øyeblikk da han sier "men dere kan sove i stallen", og fortellingen om vår sivilisasjon blir knyttet til begrepet 'nestekjærlighet' allerede før den ble skapt.
Nei, det er ikke rare rollen. Det eneste den viser, er verdien i å være et menneske.

I skyggen av likhaugene

Denne uka ble nordmenn minnet på noe viktig. Noe vi aldri kan minnes på ofte nok, noe vi burde komme tilbake til igjen og igjen: En serie med feil tenkning, gale valg og moralsk svikt så lang, så omfattende og så fatal at det burde få oss til å slå blikket ned, stanse og betrakte våre egne tanker med stadig ny skepsis.
Holocaustsenteret ble åpnet i Oslo. Det er bra. Det er på tide. Holocaust er ikke noe vi legger bak oss. Det er ikke noe det kommer nye hendelser som legger seg over, det lar seg ikke viske ut, det blekner ikke med tiden, det fortapes ikke i generasjonene, det er ikke som Krim-krigen eller Mandsjuria-krisen eller slaget ved Poltava som kan finne sin plass i en historisk kronologi og overlates til spesielt interesserte ettersom tiden går.
Holocaust er – og vil alltid være – fortellingen om vårt kontinents store utfordring. Og vi skal leve med vissheten om at vi ikke besto den. Det er et nederlag vi aldri vil komme over, det er det punkt der det moderne Europa sviktet. Helt uavhengig av hvor lenge vi pynter oss med at gutta på skauen slo Wehrmacht-soldatene, at England, Sovjet og USA tilfeldigvis var sterkere enn Italia, Japan og Tyskland, eller at demokrati faktisk viste seg å være en bedre måte å ordne samfunnet på enn fascisme.
Den moralske lakmustesten lå et annet sted. Den handlet om et spørsmål som skar utenpå politikk og nasjonale grenser. Den handlet om å definere noen medmennesker som «de andre». Og i neste omgang å si at de godt kunne dø, fordi de var andre.
Det er på dette punkt verdenshistorien plutselig springer ut av boksidene og glefser leseren i ansiktet med spørsmål som handler om ham selv. Holocaust er ikke en historiefortelling. Det er beretningen om den testen vi alle kan bli utsatt for, som vi ikke kan sivilisere oss bort fra, for det var et sivilisert, velutdannet samfunn som ikke besto.
Vanlige, trygge og trauste lensmenn og politifolk stemplet jødepass og hentet familiefedre ved midnatt. Drosjesjåfører kjørte dem til kaia. Matroser løsnet trossene, skipskapteiner satte kursen sørover, lokomotivførere dampet mot endestasjonen. Det skal et omfattende samarbeid til for å få sånt til å virke. Det var ikke systemet som sviktet. Det var menneskene.
Holocaust er det forferdeligste eksempel vi kjenner, på hvor feil det er mulig å ta. Derfor er det også det kraftigste retoriske bildet vi har.
Praktisk talt enhver sammenlikning blir absurd skjev, ethvert bilde får sitt egentlige motiv satt i skygge, enhver politisk parallell krølles sammen i det øyeblikk det settes i relieff til det kollektive ansvar for seks millioner indistruelt utryddede mennesker.
Det er derfor eksempelet Holocaust skal brukes med varlighet. Det er også derfor ingen bør gjøre noe så billig som å slå politisk mynt på noe som er kjøpt så dyrekjøpt.
Høyres leder Erna Solberg benyttet anledningen ved åpningen av Holocaustsenteret til å grafse til seg noen lettkjøpte poeng: ...vi lever i en tid da Holocaust stadig blir misbrukt og forvrengt av norske debattanter på den politiske venstresiden...
Hun har rett i at det er forstemmende når man river nazisymboler ut av historiebøkene og kleber dem på politiske meningsmotstandere, slik vi har sett ett – 1 – eksempel på i det siste (og det er ikke Jostein Gaarder). Men det er så man blir flau på partilederens vegne når hun forsøker å plassere fenomenet «misbruk av Holocaust» langs den kommunalpolitiske partiskala.
Skal vi først gå inn i denne usedvanlig skitne mudderkastingen, bør det være lov å minne om noen enkle fakta: For det første at i den grad Holocaust-fornektelse finnes i Norge, er 90 prosent av den fortøyd langt ute på den politiske høyresiden. For det annet, og viktigere: I striden om land i Midtøsten, er det faktisk ikke palestinernes forsvarere som oftest misbruker Holocaust i sin retorikk. Det er andre.
Viktigst, for Erna, hennes politikerkolleger og for oss andre, er likevel at den største lærdommen fra Holocaust ligger et annet sted. Som engelskmannen C. P. Snow sier det: Når man ser på menneskehetens lange og dystre historie, finner man langt flere forferdelige forbrytelser begått ut fra lydighet enn av opprør.
Det var ikke de som brøt reglene som sendte folk i døden. Det var de som fulgte dem. Noe å tenke på ved neste utsendelse til Somalia eller Afghanistan.

Diskusjonen om oss

Det skjer alvorlige ting i Midtøsten. Nå.
På Gazastripen dør premature barn fordi sykebilene har like vanskelig for å trenge gjennom veisperringen som pusten i en alt for ung strupe. I bortgjemte landsbyer i Bekaadalen dør gamle kvinner, fordi det går raskere å forflytte seg med stridsvogn enn med krykker. I neonopplyste gater i shoppingstrøket i Haifa dør leende tenåringer på vei til skolen fordi en rakett fra himmelen tvinger seg fram raskere enn knisingen i en venninneflokk.
Det er dette grusomt alvorlige som skjer, som verden sjokkert og hjelpeløst betrakter, som er en følge av finurlig storpolitikk og langvarig pragmatisme: Folk, vanlige mennesker, bønder som skal pleie sin olivenlund, arbeidere på vei til jobb, mødre som nettopp har vinket farvel til familien sin, spedbarn som akkurat har sovnet, besteforeldre som skal til å ta dagens første kaffekopp, unge elskende ennå med et skjelvende smil om munnen, alt dette som utgjør menneskene, alt dette som er oss, uansett hva vi tror på og hvordan vi ser ut - de dør.
I denne uken begynte Norge endelig å diskutere det som skjer i Midtøsten. Det var på tide, etter stadige omdreininger av voldsspiralen, etter årelang systematisk urettferdighet, etter hemningsløs distribusjon av usikkerhet og frykt, etter at vi i årtier stilltiende og med politisk snusfornuft har latt medmennesker lide under byrden av geografiske nødløsninger og kynisk spekulasjon i vår evne til å se en annen vei.
Det er et av verdens vanskeligste spørsmål. Det har kalt på vår oppmerksomhet siden frøene ble sådd i kjølvannet av en krig som tilhørte våre besteforeldre, siden planten spirte gjennom våre foreldres trygge generasjon, til det eksploderte midt i vår egen samtid: Hva mener vi om staten Israel, om dens krav på sikkerhet, om dens krav på land, om dens krav på respekt, om dens eksistensberettigelse?
Og hva mener vi om dens befolknings trygghet, om dens naboers bevegelsesfrihet, om dens utenriks- og sikkerhetspolitikk, om dens ekspansjoner inn i andre menneskers hager og dens frykt for utslettelse?
Omsider - etter lange og trege sommeruker der Norge sløvt og pliktmessig registrerte stadig nye overgrep i det bibelske land, eksploderte debatten. Med ett viste vi det engasjement som uskyldige menneskers lidelse og død faktisk krever av oss. Endelig fant vi vår inngang, vår måte å vise at vi brød oss om de bombede barna i Qana og de drepte busspassasjerene i Tel Aviv. Avisforsidene ble ryddet, rentehevinger og bygging i kystsonen ble kastet ut av debattprogrammene. Norge diskuterte Midtøsten. Eller riktigere: Vi fant noe i dette forferdelige alvor som vi kunne bry oss om. Nemlig en norsk forfatters talemåter.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest at det eksplosive engasjement etter Jostein Gaarders utblåsning i Aftenposten er et sunnhetstegn. Det tviler jeg på. Bare unntakelsesvis kan innleggene karakteriseres under rubrikker som 'viktig debatt' eller 'nyttig utlufting'. Vurdert i forhold til Midtøsten-problematikkens kompleksitet og blodige alvor, har 'Gaarderdebatten' så langt vært en deprimerende dokumentasjon av et umodent debattklima. Nitti prosent av nettinnleggene og et solid flertall av avisskriveriene har vært en oppmarsj av meningsløse skjellsord og grunnløse beskyldninger, vikarierende motiv og forsøk på å parkere debatten i et landskap der enhver kritikk av staten Israel er lik jødefiendtlighet og Hollocaust-fornektelse, og alt forsvar av staten Israel er lik imperialisme og ufølsomhet.
Innlegg etter innlegg terper det på det fullstendig uinteressante spørsmål om hvorvidt Gaarder er antisemitt eller ikke - uinteressant fordi svaret er så himmelropende opplagt: Det er han ikke. Gitt alle de ekte jødehatere som faktisk finnes der ute i verden, blir det å velge seg en humanistisk filosof å skrike etter en fiende som ikke finnes. Eventuelt å etablere et fiendebilde som omfatter praktisk talt alle. Omtrent som om det var det man ønsket.
I etterpåklokskapens lettvinte lys kan vi riktignok si at dumt var det å tro at folk leser en aviskronikk som de leser en litterær tekst. Enda dummere å velge en gammeltestamentlig litterær form for å angripe gammeltestamentlig politisk tenkning. Fryktelig dumt å bruke uttrykk som 'vi' og 'dem' og å si - selv i retorisk sammenheng - at 'vi ler av dette folket'. Det gjør "vi" nemlig ikke. Gaarder minst av alle. Og aller dummest å redusere verdens vanskeligste politiske felt til et spørsmål om privat harme. Sånn sett kan man alltids forstå både aggresjonen og engasjementet i den sløve sommernasjonens plutselige oppvåkning til politisk dyst.
Men de døende i Bekaadalen har ikke kommet en centimeter nærmere livet av at hele Norge diskuterer Midtøsten. Nok en gang diskuterer vi nemlig først og fremst det eneste som virkelig kan fange vår interesse: Oss selv.