et Julespill

Jeg lader opp sidene nå, og legger inn noen gamle tekster. Denne, fra julaften, er faktisk ikke så dårlig:


Den hellige Magne fra Midtrekka


Det var aldri særlig til rolle å skulle spille. Inn med et par setninger i midterste akt, deretter forvist til kulissene. Den kunne ikke gå til klassens klovn. Men man setter heller ikke et talent på statistrollene. Derfor havnet den gjerne hos for eksempel den tykke og klønete Magne på midtrekka: Halveis flink, kvartveis pen. Og helt ut uinteressant.
Vi snakker om skolens julespill, for eksempel i fjerde klasse, for eksempel i en svett gymsal en gang på 1970-tallet. Men i og for seg bortenfor tid og sted. Vi snakker ikke om de sentrale spørsmålene eller de to eneste figurene som egentlig fanget forsamlingens interesse, Josef og Maria. Vi snakker heller ikke om rollen som hvert år, sikkert som - ja nettop - amen i kirka, gikk til hun med de lange lyse krøllene på første rad, nemlig Herrens budbringer. Vi snakker ikke om Balthazar, Melchior eller Kaspar, vi snakker ikke engang om de mer diffuse og uspesifiserte oppgaver som hyrder eller engler. Alle fikk de en avglans av det hellige ved seg under sluttscenen, der de sto i konsentriske buer rundt krybben, ikledd striesekker, mammas vrengte ullkåpe og lakner, for anledningen omsydd til noe som kunne illudere dagligantrekk på den tid da Kvirinius var landshøvding i Syria.
En av stykkets bipersoner hørte aldri hjemme i det avsluttende tablå. Idet foreldrene klapper og klasseforstanderen puster lettet ut var han forlengst glemt, han hadde hatt sine tyve sekunder i rampelyset og det var mer enn nok, det var for mye. Han skulle gestalte en genuint irrelevant figur. En som ikke kjente den dramatiske reisen gjennom natten, som aldri så stjernen, som ikke fikk høre at eder er i dag en frelser født. Han var noe så rart og upassende som en byråkratiske regelrytter i den helligste av alle hellige legender.
Vertshusholderen.
Hans replikk er én, fremført akkurat så stotrende stivt som anledningen krever, som bare en 11-åring med lampefeber kan klare det: "- Her er det ikke plass til dere." Om forfatteren er ham nådig (i selve teksten med stor T er han unevnt, så her må velmenende småskolelærere dikte på egen hånd) får han en til - en skuespillermessig utfordring for den tykke Magne, en utfordring han ganske sikkert ikke klarer, men likevel:
"(ser på Marias mage, og tenker seg om) - Men dere kan sove i stallen."
Og dette er statistens store, viktige og avgjørende øyeblikk.
Her, i dette sekundet, i denne julespillets transportetappe, milevidtfra bebudelse og himmelsk herskare, usett av hyrdene på marken og ignorert av Herrens engler, åpner underet seg. Ikke det gudommelige under, det skal få sin tid i neste akt når de to som straks skal bli til tre er godt og grundig på plass i stall og krybbe. Dét underet skal gjentas og forterskes i totusen år. Byer skal bygges, kriger skal kjempes, og mennesker skal dø for det underet. Og det enda det kanskje ikke engang har skjedd.
Men statistenes under - det lille - den tykke Magnes høyst prosaiske dilemma, der han enten kan velge riktig etter reglene ("her er det fullt") , eller vidunderlig menneskelig medlidende og avvikende ("men det er plass likevel"), det finnes. Det finnes for oss alle.
Det er det vi møter, når vi skal beslutte om sultestreikende afghanske flyktninger skal tvangsdeporteres. Om verdens aller beste land skal være et sånt land som sender skremte mennesker tilbake til verdens aller farligste plass, nemlig Sør-Somalia. Vi står i virkeligheten, hver eneste dag, og gjentar det lille valget fra evangeliets sidespor.
Det er ikke fortellingen om Gud. Det lille under er mye større. Det er fortellingen om menneskene. Vi er hverken Josef eller Maria. Vi er ikke evangeliets aktører. Vi er heller ikke dets tilskuere, dets hyrder på marken. Vi er statistene
Den dag i dag er jeg usikker på vertshusholderens rolle. Betlehem var overfylt. Det rant inn fattigfolk fra hele Gallilea og vettløs snillisme ville bare ført til trangboddhet for alle. Her står for eksempel (tenkte vel vertshusholderen) en fattig fyr som har satt barn på ei jentunge, det er så typisk, de yngler som dyr, ikke orden på noe, hvorfor skal jeg gi opp det jeg har slitt for, bare for å la disse snylterene få det gratis?
Han hadde selvfølgelig rett i den tanken. Såpass har vi lært oss: Om vi er ettergivende er det ikke måte på hvem som kan komme. Men hvis historien er sann, må han altså også ha tenkt noe annet. Et kort sekund i mørket, mens verden holdt pusten og historien stanset, rett før det punkt vi kaller 0, der tidsregningen starter, sto en liten mann og holdt to andres skjebne i sine hender. Slik det kan skje oss alle.
Magne fra midtrekka står alene med Josef og Maria på scenen, englene ser en annen vei, og foreløpig er de bare to blant hundrevis av hjemløse i natten. Det er det ene, det viktige, det hellige øyeblikk. Da han bærer hele vår menneskelighet på sine smale skuldre. Det øyeblikk da han sier "men dere kan sove i stallen", og fortellingen om vår sivilisasjon blir knyttet til begrepet 'nestekjærlighet' allerede før den ble skapt.
Nei, det er ikke rare rollen. Det eneste den viser, er verdien i å være et menneske.