Det lovede land

Da jeg gikk på barneskolen, fantes det fremdeles klasserom der det hang kart over det hellige land. Det var alltid til stede, som referansebakgrunn i kristendomstimene, som noe å feste blikket på og drømme seg vekk til resten av tiden. Kanaan som fløt av melk og honning, Jerikos murer, markene ved Bethlehem. Fremdeles kan jeg peke dem ut i blinde, med den gulnede klasseromsplansjen på stiv kartong som referanse.
Det var drømmenes og eventyrenes land, tusenvis av år gammelt, med en fortellig gjemt under hver stein, en myte bak hvert oliventre. Ingen land, ingen steder på kloden hadde tilnærmelsesvis samme magiske aura. Israel var ikke en stat, det var en drøm.
Det virker underlig gammeldags, når jeg tenker på det nå. Et støvet minne, like nær virkeligheten som de anatomiske plansjene over menneskets forplantning var i nærheten av kroppskontakt. Da livet senere brakte meg dit at jeg kunne gå fra Oljeberget til Getsemane, eller kjøre gjennom en vrimmel av veisperringer fra Bethlehem til Jeriko, var det ikke reiser i fortellinger, det var forflyttninger i politikk. Mytelandet var invadert av virkelighet. Omtrent som da anatonimen ble til tungekyss. Bare så mye mindere vakkert.
Likevel er de mytiske og drømmende forestillingene om Landet Israel, Abrehams og Isaks land, til stede, hele tiden, som usynlige premisslevrandører i diskusjonen når Midtøsten står i brann.
Det finnes saktens andre forklaringer på den absurde asymetrien i våre reaksjoner. Men det må likevel være en del av bildet. En stat som egenmektig forsyner seg av områder de har lyst på, som har reist en mur tvers gjennom annen manns land, som driver systematisk utsulting, kidnapping av parlamentarikere, som skrur av vann og strøm til sykehus og barnehager, som setter regjeringskontorene til sine naboer i brann og bomber flyplasser – joda, den norske kritikken har kommet. Klart og utvetydig: Slik skal man ikke oppføre seg. Samtidig som vi passer på å presisere at det ikke var bra å ta én palestinsk soldat til fange. Feil på begge sider, altså.
Norsk reaksjon er korrekt, saklig og avbalansert. Ikke høyrøstet, ikke sjokkert, ikke fortvilet. Fortvilelsen overlater vi til de som står midt oppi det hele. Ikke engang norske intelektuelle eller venstreradikale har kommet ut av en sommersløv agurk-tilstand for å forlange kraftigere lut og skarpere ord – i mangel av handling. Vi har rett og slett avfunnet oss med, som en slags uomgjengelig og gudegitt konsekvens av det Bushske verdensbilde, at i en konflikt der det finnes en overgriper og en overgrepet, er det slik at vi har normale politiske, økonomiske og diplomatiske forbindelser med den ene part. Den andre aksepterer vi ikke. Vi holder pengestøtten tilbake, vi lar dem ikke møte våre politikere, og vi ber dem endre sitt politiske program før vi vil snakke med dem.
Det kan ha så mange grunner det vil, og det kan omskrives på hundrevis av måter. Saken er likevel: Instruert av USA, har Norge avvist offeret, men pleier omgang med overgriperen.
I tilfredsheten over at våre ministre omsider taler med noe som kan minne om en klar stemme overfor Israel, bør vi huske på at sist et norsk regjeringsmedlem foreslo noe med substans, noe som kunne møte landrøveriet med forbrytelsens konsekvens – nemlig boykot, ble hun skjelt ut som nazist i landets største avis.
Det er med bakgrunn i en slik uoversiktlig, halvt mytisk fundert, halvt geopolitisk diktert, politisk virkelighet at hjemmesidene til ”Med Israel for fred” gledesstrålende kan fortelle at norsk samhandel med agressorene har økt med over femti prosent det siste året. Og midt i krigen kan man gå langs de velfylte hyllene på Kiwi og finne fristende poser med ’Nypoteter fra Middelhavet’. Bare om man snur pakken og leser det med svært liten skrift ser man det står ”Opprinnelsesland: Israel ”.
Og det er der – i grønnsaksdisken – Norge velger side. Det er der vi holder drømmen om det lovede land levende. På bekostning av de andre.