H-ordet

Hun er pen. Hun er yngre enn meg, mye yngre. Hun ønsker min oppmerksomhet.Jeg vet hvorfor. Men det er også alt jeg vet om henne.
Det er sein kveld i Oslo, nedre del av Karl Johan, en ung kvinne snakker til en halvgammel mann. Alt er som det alltid har vært. Jeg vet ikke hvem hun er. Men jeg vet hva hun er. Det har jeg blitt fortalt, så å si hver eneste dag i et år, av norske aviser. Klint utover med kjempebokstaver på forsidene. Her om dagen hørte jeg det sagt på TV, som den naturligste ting av verden.
Jeg forsøker å forestille meg hva som hadde skjedd om jeg hadde brukt ordet i mitt barndomshjem. 'Mamma, i dag så jeg en hore på gata'. Eller: 'Mamma, er hun der en hore?' Det er faktisk vanskelig å tenke seg. Men det er lett å forestille seg mutterns sjokk, etterfulgt av sinne. Slike ord bruker vi rett og slett ikke, gutten min. Hører jeg det en eneste gang til, så...
Det har ingenting med prippenhet å gjøre. Det er mye enklere enn som så; det er av samme grunn som vi ikke kaller homofile for sopere, afrikanere for niggere eller spanjoler for degos. Det har med respekt å gjøre. Og respekt forutsetter individualitet. Noen ord stempler, de river individet ut av mennesket, og setter et begrep der i stedet. Betegnelsen tar all plass, det er ingenting tilbake å respektere.
En homofil kan godt være redaktør av Dagbladet eller byrådsleder i Oslo. En soper er bare en soper, og har man sett en, har man sett alle. På samme måte er en prostituert fremdeles et menneske, ulik alle andre, med en barndom, livshistorie og fremtid som bare er hennes. En hore er bare et utskudd.
Jeg er vant til at ord er viktig. Jeg har faktisk bygget hele livet mitt på det. Og jeg mener, helt alvorlig, at denne plutselige aksepten av et ord man tidligere skammet seg over å bruke offentlig, (om man ikke var full og ekkel på bar eller knisete og usikker på gutteværelset) er en forutsetning for det som nå har skjedd: At en stor gruppe mennesker, som åpenbart har det vanskelig, som har behov for hjelp, støtte, arbeidsplasser, omsorg, - alt det menneskene trenger for å leve - de er redusert til et renovasjonsproblem. De både omtales og blir behandlet på samme måte som hundebæsj. Noe som må ryddes ut av gatene, så vi andre slipper å bli tilsølt med det.
Selve ordet, leser jeg meg til, er gammelt som fenomenet selv. Det kommer fra gammelnorsk. Når det lyder omtrent likt på engelsk, er det fordi vi i sin tid lærte dem det. Derfra er det spredd, med imperialistisk kraft til alle verdenshjørner, helt ut til hjemlandet til hun som står foran meg og sier please mister. Hun bringer ordet hjem igjen.
Hôr betydde noe så enkelt ekteskapsbrudd. "Du skal ikke drive hor" som det sjette bud lød til langt inn i forrige århundre. Derfor: Om jeg skulle ha tatt imot det smilende tibudet hennes, ville det vært meg som horet. Horeriet ville ha vært mitt, og mitt alene. Men, som det lakonisk heter i mitt språkhistoriske oppslagsverk: "Medens det gamle nomen agentis for maskulinum (oldnordisk horr) er tapt, er femininet hore bevaret, i betydningen "skjøge"."
Slik - med et enkelt språklig grep, fikk vi flyttet skammen fra den skammelige til den andre. Fra den som horer, til den som ikke gjør det.
Det er selve ordet, nemmelig, som er skamfult. Det burde være situasjonen, tilstanden, den skrikende urettferdigheten i øyeblikket. Men det er ikke det. Det er hva hun er gjort til, og som hvem som helst fritt kan kalle henne, fire bokstaver hentet fra dovegger og pornoblader, løftet inn i seriøse avisledere og politiske debatter.
Ærlig talt folkens: Vi bruker da ikke sånne ord om hverandre?
Ikke om hverandre, kanskje. Men om dem. Det er nemlig det verste med h-ordet. Det var noe vi lærte våre barn å holde seg unna. Noe vi så på som et uvesen, når det ble brukt i klasserommet eller skolegården, noe vi fant omskrivninger og vakrere former for. Men når, nøyaktig, var det kom tilbake? Når ble det helt OK å slenge ut av seg? Når var det den unge prostituerte på hjørnet av Skippergata og hennes kolleger gikk fra å være prostituerte til å bli horer?
Svaret er like forstemmende som det er åpenbart og skamfullt: Da de skiftet farge.