I den prinsipielle hengemyr

Her, "hos oss" er det altså lov til å publisere satiriske tegninger av Profeten. Jippi. Det er også lov til å pisse på et krusifiks, om man skulle føle behov for det. Eller å kalle naboen sin for en soper. Likevel er det fordømt dumt å gjøre det, alt sammen.
Disse to i og for seg banale fakta - at noe kan være både lov og dumt - har fått store deler av det meningsbærende Europa til å gå i intellektuell spagat. Man foretar en speilvending av den fundamentalistiske praksis rundt ytringer, og ender med å bli like fundamentalistisk selv. Der "de" sier: Alt som ikke bør sies, må være forbudt, sier "vi": Alt som er lov å si, bør sies. Ellers er vi nemlig feige, og ivaretar ikke den stolte europeiske arven. I morgen skal jeg sannelig manne meg opp og fortelle naboen at han er soper. Jeg har vært feig lenge nok nå.
Det finnes ingen "aktverdig grunn" til å sette Jyllandspostens samling av karikaturer på trykk. De er ikke av en kvalitet som ville fått andre publikasjoner til å se to ganger på dem, det er en kavalkade med litt halvslappe hastverksarbeider fra et b-lag av Danmarks tegnere. Derfor er sammenlikningene med betydelige verk som "Life of Brian" eller "Sataniske vers" helt på siden.
Den eneste grunnen til å trykke tegningene er nemlig demonstrasjonseffekten. Det er selvfølgelig også derfor de har virket - langt ut over hva man ønsket seg. Avbildinger av Muhammad er slett ikke så forbudt eller så eksepsjosjonelt som vi nå er lokket til å tro. Islam har blitt utfordret på betydelig verre og vanskeligere måter opp gjennom tidene, for å si det ytterst forsiktig. Så hvordan kan det ha seg at disse ganske likegyldige rableriene har blitt en global konfliktsak? En kulturell manifestasjon som får pompøse pratehoder til å hente fram de feiteste ordene i selvskrytets vokabular, som velter millonavtaler, setter fyr på flagg og mobliserer internasjonalt toppdiplomati?
Svaret er selvfølgelig: De er fremsatt, og gjentatt, kun i den hensikt å erte. Vi har ikke behov for å tegne Muhammad. Vi har behov for å vise fram at vi kan. Det er ikke ytringer fremsatt av kunstnerisk eller ideologisk nødvendighet, det er ædda-bædda-meldinger, de er ikke satt på trykk på tross av at de kanskje er sårende, men fordi vi vil de skal være det.
Det er mobberens retorikk og metode, man sier det den andre ikke liker å høre, nettop fordi han ikke liker å høre det. Derfor raseriet.
Det er mye, veldig mye, å kritisere i store deler av den muslimske verden. Groteske sosial forskjeller. Kvinneundertrykkelse. Intoleranse. Sviktende demokrati, trakassering av annerledes tenkende, religiøs fanatisme, lav forståelse for ytringsfrihetens gleder og plager. Dette har vi vært i stand til å se gjennom fingrene med når det passer sånn. Et motbydelig diktatur som Saudiarabia er ikke bare USAs viktigste strategiske partner i Midtøsten, det er også et satsningsområde for Statoil og Hydro, et regime vi satser på, støtter og hjelper - alt mens de kapper hendene av tyver og steiner kvinner, underskriver vi kontrakter og holder bankkontoene åpne.
I slike sammenhenger er prinsippene tøyelige som gummistrikker. Men samtidig som vi fester grepet økonomisk, vil vi gjerne sette dem på plass kulturelt. Ikke fordi vi trenger det, kun fordi vi mener de har godt av det. Og da er med ett våre prinsipper faste som søyler. Det er som med naboen. Jeg har rett til å heve min røst. Det får han lære seg. Skulle han bli sint, demonstrerer han bare sin underlegenhet.
Det vil si - helt til det går økonomi i saken. Alle som har vært noen runder i midtøsten har moret seg over det store innslaget av danske meieriprodukter mellom fallafler og couscous i butikkhyllene. De representerer ikke prinsipper, de representerer cash og saueost.
Så lenge dette handlet om illsinte sjeggete menn med turbaner og ungutter som skjøt i lufta med automatgevær på Gazastripen, kunne man lett nedlatende messe om den hellige toleranse, som de - ikke vi - fikk se å lære seg. Men ikke før var osten truet, så var Jyllandsposten framme med en nærmest ynkelig unnskyldning.
Det er nemlig der, ved handelsavtalene, ikke ved religionen, vi har vår smertegrense. Dette var jo egentlig ment å være en billig, nærmest gratis, bruk av ytringsfriheten. Den er ikke i slekt med den storslåtte, dristige og ofte heroiske ytringsfrihetstradisjonen, båret fram av mennesker som mot alle odds har turt å si det nødvendige. Den er i slekt med latterliggjøringen, doveggrafittien og SMS-mobbingen, de sterkestes hakking på andre menneskers ømme punkt.
Den overopphetede saken om Muhammedkarikaturene var jo aldri ment som en vesentlig ytringsfrihetssak. Den ble det underveis. Den ble det idet noen tok dem alvorlig. Da sluttet vi å snakke om ytringens innhold, og begynte å snakke om retten til å fremkomme med dem.
Slik opphøyer man ikke ytringsfriheten til et prinsipp. Man reduserer den til et.