Hva gjør vi nu, lille du?

Kjære Danmark. Kjære venn og kompis. Jeg tenkte jeg skulle skrive litt, det har jo skjedd så mye i det siste. Og vi har tenkt så mye på deg.
Ikke at det er så spesielt. Du vet det jo, gamle dreng: Alle nordmenn tenker mye på Danmark. Det er fordi vi vet, innerst inne, at egentlig er det oss. Oss to. Norge er jo så nytt, vi er ikke et land med en hel historie sånn som du og Sverige. Dere var på en måte Mamma og Pappa, dere. Og vi var den oppløpne guttungen som flytta ut, da vi ble for selvsikre og kranglevorne og vanskelige å være i hus med. Du var Mamma. Han var Pappa. Og vi har alltid tenkt, selv om vi ikke sier det, at det er som i sangen: ”Min far var tosset, min mor var normal.”
Det var liksom deg vi kikket på, Danmark. Det var du som var lun, snill, overbærende, du drakk øl midt på formiddagen og kalte det ”kun en lille øje-åbner”, du sa ting som ”det var så lid’t” og ”gø’r det noget?”, vi så på deg, og vi tenkte: Jeg skulle ønske jeg var så kul. Så avslappet. Så i stant til å ta ting som de kommer, være seg selv og åpen for det nye – samtidig.
Husker du da du fikk Christiania, Danmark? ”Fred, frihet og alt gratis.” Langt hår, blomstermalte folkevognbusser, urtete og hasj. Vi fikk ml-bevegelsen, vi. Stalin, kadervurderinger og avholdenhet i folkets tjeneste. Det var akkurat som om vi gjorde samme ting, bare at du lekte og lo klokt mens du gjorde det. Vi satt og var sure og alvorlige.
Slik dere hadde Tivoli midt i byen. Der har vi Tinghuset. Vi legger ikke karuseller midt i hovedstaden. Slik deres mest berømte maleri heter ”Hipp, hipp hurra!” Vet du hva vårt heter? Ja, du vet. Det heter ”Skrik”. Sånn er det. Der har du forskjellen på oss.
Det vil si: Det er sånn det har vært, sånn vi har vennet oss til det, helt fra dengang dere valgte en naiv eventyrforteller og vi en seriøs dramatiker som nasjonalskalder. Vår sa: "Hammerslag på hammerslag, inntil livets siste dag." Deres sa: "At leve er ikke nok - solskin, frihed og en lille blomst må man ha'!"
Og der, ved nasjonalskaldene, begynner min undring. Her om dagen ble jeg oppringt av en kulturjournalst. Hun ville vite hva jeg syntes om 'den danske kulturkanon', et statlig(!) initiert tiltak der en offentlig oppnevnt(!) komité(!!) har laget en liste over forskjellige viktige kulturytringer, fra Guldhornene til Anders And. Det må man ha for å forstå og lære seg ”de kunstneriske og kulturelle værdier, som vores samfund bygger på,” som kulturministeren deres sier det. Jeg sa det jeg tror de fleste nordmenn tenker. At dette høres ut som politikk. At det handler mer om å holde noen ute, enn å få dem inn. Og at det handler om usikkerhet og arroganse, som er to ord for det samme. Hvis man ikke vet hva det er å være dansk, hjelper det ikke med en liste. Og hvis man vet det, trenger man ingen.
Ærlig talt, Danmark: Det der høres ut som noe vi kunne funnet på. Noe vi kunne postulert med norsk selvhøytidelighet, og som du kunne sendt et fedt grin mot, mens du mumlet noe om at alt blir høyrøvet når det passerer Skagerak.
Så kom dette med at du har bestemt at innvandrere som skal gifte seg med noen fra hjemlandet må være 24 år. 24! ”Er det ditt alvor?” som en danske sa, engang da jeg forsøkte å forklare ham at noen steder i Norge var det slik at for å få seg en bajer, måtte man kjøpe en hel kasse. Det var jo dere, ikke vi, som visste at man kommer ingen steder ved å være sta. 24 år er jo nær alderen for første skilsmisse, i alle fall hos dere.
Og så kom alt det andre, alle de skremmende rapportene om rasisme, alle uttalelsene fra øverste hold om at man må ta seg sammen, bli som oss, oppføre seg skikkelig. Og det fra landet som ga verden Storm P! Til slutt dette med karikaturene. Kjære Danmark: Det var ikke tegningene. Det var ikke at dere sto stejlt på retten til å trykke dem, ikke at dere vitset med dem i etterkant. Det er alt sammen litt fint og anarkistisk, slik vi liker å tenke på dere.
Det var at dere ikke ville snakke om det, da de fornærmede ba om en samtale. Det er...det er så pokkers lite dansk. Eller, i alle fall så langt fra slik vi liker å tenke på dere. Vi minnes, litt beskjemmet, en linje fra et dansk dikt: "Vi gemmer et smil bag smilet, som ikke er bare blidt."
Høyredreiningen i den lille havfrues rike er en tragedie. Også for oss nordmenn. Vi trenger noen å se på, noen å speile oss i, noen vi kan måle oss mot. Det er som å oppdage at den kule moren vår, eller storesøstra, egentlig bare lot som, hele tiden.
Så vi får lyst til å si til henne: "Kan du ikke se at det hele er ved at gå fuldstændig agurk?!"