Fedrelandets bilettpris

7. juni tilbrakte jeg som seg hør og bør i nasjonale omgivelser, på Eidsvold. Det første som slår en er alltid hvilket lite bygg det er, nasjonens fødestue. Nesten stusselig. Jernverkseier Carsen Anker, en av landets rikeste menn, besatt en eiendom som er mindre enn en hvilkensomhelst milionærvilla i dagens norske økonomiske regime. Selve riksforsamlingssalen, med sine harde trebenker, er trangere enn entreen på en luksushytte på Hafjell.
Den neste tanken kommer automatisk: For noen store tanker som ble tenkt her! Så kompromissløst, så selvsikkert, så moderne verdensvant, med et slikt blikk for det viktige, og en slik evne til ikke å gå seg vill i småting.
Hjemveien la jeg tvers over Nordmarka, kom ned på Stryken, og lastet sykkelen ut av bilen. Marka er magisk på denne tiden av året. Hvert vann har hundre vak, hver myr har tusen hvite dusker. Det var en av de sommerkveldene man forstår hvorfor alle ekte Oslopatrioter elsker sin by like meget for dens omgivelser som for dens kjerne. Det er derfor vi bruker marka så flittig, vi som aldri har hatt sans for småbyens klamme sjarm eller det stillestående liv på landet, som ikke egentlig kan tenke oss muligheten av et liv uten asfalt under føttene, men som vet at det ligger mil på mil med stillhet og blått, hemmelig lys mellom granleggene, en halvtimes togtur fra Tøyensenteret.
Hver eneste uke siden jernsporene ble trukket gjennom skogen en gang for to århundreskifter siden, har det gåt vogner fulle av hovedstadsbeboere med ski, sykler, barn, termoser, ullsokker, kart, kompass, svipptursekker, appelsiner, kjærester, fiskestenger, kanoer, og alt som ellers skal til for å gjennomføre en bevegelse like enkel og lettfattelig som den er grunnleggende: Ut med NSB. Tilbake for egen maskin. En nasjonal ekspedisjon i miniformat, omtrent like gammel som Amundsen og Nansen, men gjentatt hver helg til langt etter internett. En evig slynge ut og inn av hovedstaden, repetert hundretusenvis av ganger, en bevegelse himmelhøyt hevet over prosaiske begreper som 'rekreasjon' eller 'friluftstilbud', det ligger så rotfestet i Kristianiatradisjonen at det er en del av byens identitet.
Til nå. På Stryken stasjon henger et oppslag som i tørt, byråkratisk språk gjør oppmerksom på at siste sykkeltog går i dag. Det er over. Den som vil se solnedgangen over Daltjuvmana fra nå av, må sette seg i bilen, ta seg en runde, og kjøre bil hjem igjen.
Det mest provoserende med dette er faktisk hverken ranet av et kollektivt gode eller torpederingen av en urban tradisjon. Det er den snusfornuftige begrunnelsen. Statsbanene har lagt ruta gjennom de blå- opg rødmerkede stiene ut på anbud. De vant anbudet selv. Blant annet ved å regne seg fram til at det er tapsbringende å frakte folk til myrull og ørretvak. Det ville koste tusen kroner pr. bilett, får vi høre, om man skulle opprettholdt sykkeltoget til Stryken.
Noen har altså foretatt økonomenes yndlingsregnestykke: Divisjonen. Jeg kjenner typen. Forsøker man å trekke inn noe som helst annet enn den hellige kostnadsberegning pr enhet, møtes man av et overbærende smil, en stemme lagt i kjære-deg-det-er-sikkert-fint-med-blomster-og-sol-men-noen-av-oss-må-være-realister-tone, og nok et regnestykke. Ingen kan diskutere med en brøkstrek, lissom.
Kapitalen har alltid rett. Men bare på kapitalens egne spørsmål. Det er ikke svaret det er noe galt med, det er spørsmålet som er dustete. Det de sier er ganske enkelt: Vi har ikke råd til å opprettholde togets hensikt. Det er tidens ypperste tanke, så langt vi klarer å drive visjonene, etter at vi fikk rikdommen. Større tanker hører fattigdommen til.
Jeg lemper sykkelen inn i bilen igjen, og kjører hjem på en vei som fremstår forunderlig gratis (sånt blir ikke dividert pr. tur), og tenker at når de først var i gang kunne de ha drevet det lenger.
De kunne beregnet prisen på Nordmarka - det er bare å ta tomteprisen pr. kvadratmeter i Holmenkollen og gange med noen millioner. Tallet man kommer fram til er styggdigert. Deretter dividerer man pr. tur utført av osloboerne - og finner ut at egentlig har vi ikke råd til å gå i naturen i det hele tatt. Hvitveis er definitivt ikke regningssvarende. På samme måte som det ikke lønner seg å frakte mennesker bare for at de skal føle at de er mennesker. Lønnsomt er det først når man frakter dem til noe som har to desimaler. Om det har en mening å bli fraktet ut til ingenting, til maurtuer og pytter med rumpoetroll i, så lar det seg ikke avlese i en eneste statistikk, og da finnes det ikke. Og slik kan man fortsette - intill man kommer frem til den naturlige konklusjon: Den luksus det er å være et menneske, lar seg ikke økonomisk forsvare.
Og dermed er vi tilbake ved utgangspunktet. Det var nemlig det de ikke forsto dengang, noen få mil nordøst for Stryken. Der de satt i en trang sal, på harde benker, i et lite hus, i et fattig land. Det finnes ikke en eneste kostnadsberegning i hele Grunnloven.
Bare en vilje til mening.