Nystemt

BERGEN: Det er noe med Vestlandets hovedstad som gjør at vi innbarkede osloboere alltid blir litt beskjemmet, litt nølende, i det toget raser ut av tunnellen ved Arna eller flyhjulene treffer asfalten på Flesland. Hvis det ikke var for at det passer så dårlig sammen med myten om oslofolk, ville man nesten vært fristet til å bruke betegnelsen ’ydmyke’.
Bergen hviler i sin egen selvsikkerhet mellom fjellene. Den stiller med full nasjonalhistorie fra vikingtiden og fremover, den er selvforsynt med diktere, komponister, krigere og statsmenn, den har pønkere, rap-ere, tegneseriekunstnere og trash-artister i en tetthet som får resten av landet til å virke sidrompa, og den har siden 1400-tallet gjort alt dette med en slags selvfølgelig, overlegen og vennlig arroganse, bittersøt og imøtekommende som en kopp Friele frokostkaffe. Som om byen bare motvillig av og til skottet over skulderen, mot resten av landet (den står med ansiktet vendt mot fjorden, som alle skikkelige byer) og sa med blikket: Må vi virkelig minne om hvem det er som er europeerne her? Hvem som brakte dere moderne handelsvesen, Svartedauen og frigjøringsverket i 1905, som egenhendig måtte forsyne det Norske Selskap med forfattere og drukkenbolter, som ga Ibsen en scene og Idol-Kurt en rørleggerjobb? Ikke det, nei.
Aldri er dette tydeligere enn under Festspillene. Den følelsen av avslappet krafttak som hviler over Lille Lungårdsvann (der Christian Michelsen står, og alltid har stått, med en måke parkert på hodet) sent i mai, og byen – nok en gang – har gjort seg til sentrum i sitt eget univers, ville vi aldri ha fått til i Oslo. Et stort nasjonalt evenement ville vi ganske sikkert maktet å stille på beina. Men ikke med denne selvsikre selvfølgeligheten. Kanskje nettopp fordi vi er hovedstad. Det er en stemning av det som i Peer Gynt – med et av nasjonallitteraturens mest intrikate ord – kalles ”verdensborgerdomsforpaktning”, en blanding av åpenhet og selvsikkerhet der vi andre tror vi må velge mellom de to.
Tilsynelatende uten å løfte hendene ut av lommen, motbeviser man bysbarnet Georg Johannesens ord om at ”det aldri kan bli kultur i en handelsby ved havet”. Påstanden er et eksempel på de paradokser denne byen er tuftet på. Det er en av de fasteste mytene om bergenseren, at han brauter. Det gjør han ikke. Han føler bare det er mye som må sies, om han så må gjøre det selv.
Og det er dette Festspillene handler om. Man henter inn kunstnere, man slår på stortromma og skarptromma og de store og små slagverk man ellers har tilgjengelig (og i Bergen har de mange, alt for mange). Man viser seg fram, gjennom å vise fram verden.
Det krever to ting. Og det er derfor det antageligvis er noe å lære av Festspillene, noe som handler om mer enn Filharmonien i Grieghallen (streik eller ikke) og øl på Wesselstuen. Noe som strekker seg lenger en til Kalfaret og er eldre enn Bård Breiviks utsmykning av Torvallmenningen. Noe som gjør det naturlig at det var fra denne byen vi fikk vår første moderne europeer, Ludvig Holberg, paradoksal som sin egen by. En liten, fintfølende mann som trivdes best i kaffeslabras med kvinner, og som ellers likte å skrive ting som rev ned den eksisterende samfunnsorden. Han hadde de to ting: Tro på seg selv, og respekt for verden. Det har holdt, i 250 år.
Norge er et land som kan vakle mellom et meningsløst forstørret selvbilde og et megalomant mindreverdighetskompleks. I fullt alvor, og innen en og samme setning, kan vi markedsføre oss selv som menneskerettslig supermakt og en ubetydelighet som ikke engang får kald kaffe i det Hvite Hus. Vi kan skryte av å ha seks filmer i Cannes, der svenskene (haha) hadde null, mens vi tar det som et nederlag å tape Big Brother-finalen.
Det er slik vi er når vi er på vårt dårligste. En måpende beundring overfor alt utenfor, kombinert med den type sviktende selvtillit som gir seg utslag i skryt.
Omvendt kan man hente det andre ut fra begge posisjoner. Overfor verden: Respekt og beundring. Overfor seg selv, trygghet og selvtillit. Det er derfor resten av landet burde føle takknemlighet overfor Bergen, i det minste en gang i året.