Var bare all rasisme så enkel ...

Jeg må bare tilstå det: Jeg føler en intens godhet for 17.mai-komiteen i Sandefjord. Det var de som fikk stoppet at lederen, som er født i India, skulle bære sari på nasjonaldagen. Og det er noe så søtt over de sjokkerte reaksjonene. Noe naivt og forgangent, noe som leder tanken hen på dengang vi var et uskyldig lite land langt vekk, da ’verden’ for Vestfold var et sted man kunne reise til, drepe hval, og så vende hjem. Uten å måtte forholde seg til de som bodde uti der.
Som ordføreren i byen sier: Jeg syns det er unødvendig at man skal bruke så harde ord og vendinger og ha så sterke meninger om dette. Jeg syns kanskje man viser litt lite raushet ... Ja. Raushet er hva tiden mangler. Raushet overfor kleskodene i togledelsen, altså. Som er nesten enda mer sjarmerende: Av praktiske årsaker, slik at folk skal vite hvem som er i komiteen, har man holdt seg til bunad og sjakett. Her skal man lytte, og glede seg over at vi fikk være med å høre denne uttalelsen. Den har historisk sus over seg: Det er nemlig siste gang i verdenshistorien ordene ’sjakett’ og ’praktisk’ nevnes i samme setning. (Forrige gang var under borgerballet i Logen i Christiania i 1903.) For lesere som ikke er fra Sandefjord, eller som har fått sitt motebilde formet etter Verdenskrigen (den første), kan opplyses at sjakett er en spesiell formidagssnippkjole.
Spørsmålet om indiske kledebon mellom de nasjonale bjerkestammer har i det hele tatt avfødt så mange artige kommentarer at det er vanskelig å begrense seg. På 17. mai synes jeg vi får holde oss til de klesplaggene som hører nordmenn til, oppsummerte Høyres komitémedlem, korrekt iført den britiske overklassens selskapsantrekk fra århundreskiftet. Forrige århundreskifte, altså. Eller aller best da Pensjonistpartiets representant skulle begrunne sin motstand mot noen meter brodert silke på nasjonaldagen: Det kan kanskje komme av at jeg er nordmann.
Nettopp. Velsigne Pensjonistpartiet. Nordmenn – det er hvalfangst og sjakett. Det er denne forestillingen om at ”vi” er en menneskegruppe som hører hjemme under en flosshatt heller enn en turban, som gjør det hele så befriende enkelt. Hadde bare resten av diskusjonen vært så lett. Hadde bare all norsk rasisme vært like oversiktlig og banal, like knis-fremkallende og lett å gjennomskue.
Da kunne vi gått tilbake der vi var i – når var det? – omtrent 1970? , og forklart at verden faktisk har mye å by på, at karri setter fin smak på maten, at rosemalingen er oppfunnet av tyrkere og matematikken av arabere.
Det var dengang spørsmålene var enkle og rasistene var åpenbare idioter. Nå er det blitt langt mer subtilt. Og samtidig så mye mer alvorlig. Ikke før bunadene var hengt på plass, på den store nasjonale bakrusdagen 18 mai, kunne VG avsløre nok en UDI-"skandale". Den likner på de tidligere skandalene. Omtalen renner over av uttrykk som 'grovt', 'oppsiktsvekkende', 'alarmen går', 'tvilsom praksis', hele vokabularet man henter frem ved de store konstitusjonelle overtramp og forbrytelser. Og akkurat som sist kreves det at hoder må rulle, ledelse skiftes, oppvasken må tas, politikerne må ta tilbake kontrollen. Det er nemlig skjedd noe alvorlig. Noe farlig. Noe som viser at hele systemet er i ferd med å rakne. Og vel å merke: Nå er det ikke stupidrasismen som taler. Nå er det voksne ansvarlige ministre og redaktører, folk som gjerne smykker seg med toleransebegreper, moderne mennesker som ler av sjakettnasjonalismen.
Så langt har vi kommet, de fleste av oss, at vi aksepterer sari på den syttende. Men her er hva vi reagerer på nå: Noen homofile iranske asylsøkere har fått opphold i Norge. Og det enda de ikke kan bevise sin homofili. Dessuten kan VG opplyse at det ikke er forbudt å være homofil i Iran. Det er homofil aktivitet man blir hengt for der i gården. UDI har altså gått langt ut over sine fullmakter - de har utvist en sjokkerende svakhet og egenmektig tillatt opphold ut over hva vi er tvunget til av FNs Høykommisariat. De har rett og slett trodd på folk.
Det forstemmende er ikke hvilken rørende tillit det offentlige Norge plutselig og aldeles uventet viser overfor et muslimsk prestestyre. Ei heller den politisk-byråkratiske striden om hvor langt en etat kan gå i å tolke politiske føringer. Nei, det triste er at nå som sist vil vi oppleve at alle partier, aviser, kommentatorer og kritikere vil enes om at UDI ikke har gjort jobben sin. Jobben deres er å holde flest mulig unna. Og tvilen skal aldri komme asylsøkeren til gode. Det er kanskje rimelig tvil om homofile iranere. I såfall skal de kastes ut. Så enkelt.
”Skandalen” er altså at vi har sluppet inn et titall mennesker som kanskje ikke ville bli steinet likevel.
Takke meg til sjakett og bunad.