Trygt nok for de andre

Onsdag spurte Verdens Gang sine lesere: Bør Norge sende flere soldater til Afghanistan? Nå har frivillige telefon- eller nettavstemninger av en eller annen grunn som regel en solid høyreslagside i forhold til mer pålitelige målinger. Jeg har aldri forstått hvorfor. Kanskje er det en sammenheng mellom frivillig å ville søle bort et par kroner for å være med på en avstemning ingen bryr seg om, og det å synes George W. Bush er en kjernekar. Likevel var svaret denne gang entydig: Nøyaktig to tredjedeler svarte et klart nei på spørsmålet.
Ogdetkanman godt forstå, når man leser den medfølgende tekst. Landet som skulle bli så friskt og fikst frigjort, nærmest med et pennestrøk og et bomberaid eller to, beskrives fremdeles – fem år senere – som «helvetes forgård», i store deler av landet «rår en uheldig allianse av fanatiske Taliban-krigere, narkotikabaroner og smuglerbander nærmest uinnskrenket.»
Omtrent like katastrofalt som i det like frigjorte Irak, altså. Så mye for den glamorøse eksport av vestlig demokrati. Og ned i dette voldsinfernoet er det de vil sende Norske Gutter. «Amerikanerene sier at de forventer en blodig sommer i Afghanistan, og at det nå gjelder å ha orden på nervene,» skriver VG, og sikter formodentlig til nervesystemet hos NATO-ledelsen som skal klare å overbevise skeptiske parlamentarikere om at det som trengs nå er flere soldater fra Europa.
Baredesiste ukene er det drept mer enn 400 mennesker i kjølvannet av selvmordsbombere, biler som sprenges i lufta og fjernstyrte miner. Ikke rart norske politikere nøler foran beslutningen om å utvide vårt krigsengasjement – man har både Taliban og VGs lesere mot seg. Og det siste er verre enn det første, sett fra stortingssalen.
Menerdet nordmanns vis å la seg affisere av krig, bilbomber og skjeggete mannfolk? Lar vi uttrykk som «helvetes forgård» (det er altså amerikanerne som bruker betegnelsen) påvirke beslutningene her hjemme?
Å, nei. Vi skal sende av gårde en diger kontingent, ikke mindre enn 2.000 mennesker, allerede til sommeren. Og det går etter parolen «vil de ikke, så skal de». På fly innleid for formålet, under politieskorte og med bred byråkratisk og politisk enighet bak beslutningen.
Afghanistan er nemlig trygt nok. For afghanere. Riktignok mener de selv noe annet. De mener det i den grad at de har lagt seg ned, midt i Oslo sentrum og sluttet å spise. Parolen «vi velger å dø her, fremfor å reise hjem og bli drept», nærmer seg en grotesk virkeliggjøring, idet sultestreiken passerer sitt tjuende døgn. Og leiren foran Domkirken begynner å bli et ubehagelig fremmedelement midt i det sommervarme, turist-innstilte Oslo, en påminnelse om at vi er en «verdensby», men slett ikke i den betydning myndighetene mente.
Determedandreord tid for handling – tid for politikøller, håndjern og ekspeditt frakt til Kabul. Slik viser nemlig norske politikere styrke i kjølvannet av UDI-skandaler og vettløs innvilgelse av asyl i tvilstilfeller.
Det blir sommerens første utfordring under overskriften Afghanistan for trepartiregjeringen (jeg bruker uttrykket for å minne om at den inkluderer et parti med «sosialistisk» i navnet). Den neste blir altså dette med utvidet norsk engasjement. Det er bare kort tid til NATO kommer til å be om flere tropper til landet som er helt trygt for hjemsendelse.
Jegtarsjansen på å gjette på utfallet der også. Vi kommer til å si nei. Igjen støtter jeg meg på VGs kyndige kommentator, som korrekt påpeker: «Det store spørsmålet er hvor lenge velgerne i Nederland, Canada eller Norge for den saks skyld, vil støtte krigføring i Afghanistan hvis deres soldater kommer hjem i kister.»
Detville være en enda større politisk belastning enn om noen av de sultestreikende måtte sendes ut som aske.