Tigerinnestaden

"Solen kaster sig mot jorden som en drektig tigerinde", skriver Nordahl Grieg. Riktignok om Shanghai.
Men sist uke har det kjentes akkurat slik i Oslo, i alle fall for oss sentrumsbeboere. Varmen ligger ikke som et lokk over byen i de heteste sommerukene. Den kommer som et tiger-angrep fra oven, den jager menneskene inn i de smale skyggestripene langs fortauene og etterlater dem gispende utmattet ved et kafebord, der de sitter med en is som renner bort mellom fingrene på dem, og stønner. "Kvalt i dyrefavnens kvalme, grusomt klebet fast til dypet, kravler langsomt menskekrypet," for å holde oss til Nordahl.
Det er akkurat hva vi gjør. Vi kravler langsomt og silsvettende opp for eksempel Markveien, en gang Oslos flotteste gate, vi driver med sollyset skjærende i øynene langs et asfaltdampende elveløp av en gate, de av oss som vandrer til og fra en arbeidsplass for å bedrive den absurde sommerøvelse 'å holde hjulene i gang'. Som om noen orket å dreie så mye som et tannhjul i denne heten.
Vi stønner, vi sukker, vi gisper under varme-åket. Og vi har det vidunderlig. Aldri er Oslo bedre enn nå. Når sommeren har overtatt byen og den ligger der som et fikst ferdig vers i en Lillebjørn Nilsen-sang., når turistbodene er overfyllt av absurd utseende trollfigurer, vikinghjelmer og nesten ekte lusekofter fra Kina, når hver gressflekk innenfor ring to er prydet ev en solmadrass med et menneske på, når halve befolkningen - de som kan - har dratt ut på øyene eller i strandklanten, for å vende tilbake mot kvelden når det kommer noe som kan minne om en luftning i varmedisen.
Om de da ikke har vendt sommerbyen ryggen for noen uker. Det spiller liten rolle, vi er like mange som før, vi er fler, vi har besøk fra Stranda og Shanghai i Oslo i juli, vi leker verdensby, og vi klarer det aldeles utmerket.
Derfor er det med et skeivt flir vi blar i avisene og ser at det er blitt tid for Tigerstadens årlige selvpisking, like sikker som agurkhøsten og fallende jordbærpriser: I Dagbladet står et knippe kjendiser fram og sier at det ikke er noe særlig å oppdra unger i hovedstaden. I herværende avis iler Jens A Riisnæs - som har klart å få seg tildelt den mildest talt pussige yrkestittelen 'reiseguru' - til, og sier at turister bør velge Bergen, for Oslo ser ut som "Øst-Europa før jernteppets fall". Jeg hever blikket fra kafebordet, ser ut over Olav Ryes plass med sitt stemmesurr, sine tunge løvkroner, sin fontene, sin strenge geometriske form, kranset av en vrimmel av serveringssteder, fyllt av barnevogner, flørtende ungdom strødd i gresset, gamle menn på benkene, smykkeselgere, døsige hunder, lykkelige barn som skal få privilegiet å vokse opp i denne byen, og jeg tenker at det ser nøyaktig ut som en grønn lunge i Firenze.
Jens A Riisnæs er fra Drammen. I rest my case.
Skjønt - nederst i parken fanges blikket av noe nytt. Noe er endret. Eller rettere sagt - noe er borte. Der, midt på det som utgjør grøntanleggets sørlige fondvegg, har rekken av kafebord hatt et avbrekk, der har det stått sykler. Skinnende nye og fancy saker med speedwaystyre, avanserte terengsykler og halvreparerte vrak om hverandre, det har vært et evig renn ut og inn av byens tohjulsfanatikere, for her - midt på Løkka - fant man Oslo Sykkel Compagnie, en drøm av en butikk, et oljeluktende, krom-glinsende, skiftenøkkel-klikkende eventyrrom der man fikk like god service om man spurte etter en ukurant links-skrue til navet på DBS' 70-tallsmodeller, som om man skulle kjøpe en 12000-kroners Trek-sykkel med fjærdemping.
Nå er den vekk. I stedet er rutene fyllt opp med prangende plakater om at nå kan vi glede oss, for her - ganske snart - kommer et meglerfirma.
Slik har det blitt - byen tåler ikke sin egen rikdom. En sykkelrepratør tilfører byrommet noe. Meglerfirmaer er som inntauingstomter for biler - de må vel ligge et sted, men de gir ingenting tilbake. En skate-rampe hadde vært bedre. Eller et pissoir. Men byen har underlagt seg markedsloven, og det dyre og unødige presser seg fram, på bekostning av det nyttige.
Det er nok et lite skritt i den langsomme ødeleggelsen av en bydel som vi kan iaktta så og si hver dag. Sist var det 'Spøk og Spenning', byens fineste butikk for brukte tegneserier, som ble fordrevet fra Torvald Meyers gate til fordel for nok en gourmetrestaurant. Og før det kolonialen på hjørnet av Nordre gate, som røyk til fordel for en av de Deli-de-luca-kloningene som sprer seg som meslinger langs bygatene. På de ti minuttene det tar fra Sofienbergparken til Eventyrbrua, har man nå seks, klin like, kjedebutikker som selger den samme liksom-urbane, liksom-moderne og overprisede blandingen av glossy ukeblader, vassen pulverkaffelatte og ruccolasalat i isopor. Urbant, my ass. De er ikke noe annet enn pølsebuer med stormansgalskap.
Oslo - verdens flotteste sommerby - har ikke sin verste fiende hverken i dårlig rykte eller fortidens synder. Det er fremtiden som er skummel. Vi selger identiteten vår stykkevis. Det hadde vært grunn til å hisse seg opp over. Om det ikke var alt for varmt.