Moralfilosofi fra Buskerud

Det er et gammelt ord som heter at det skal sterk moral til, for å selge gummistrikk som metervare. Antakligvis er det derfor vi nordmenn er så flinke til det. Ikke å selge gumistrikk altså – men å hanskes med etiske dilemmar som er enda mer krevende.
Nå har det nemlig skjedd igjen. Torsdag gikk Amnesty ut og minnet oss om noe vi egentlig visste, men som vi har behagelig fortrengt: At de ”intelligente” presisjonsrakettene som for tiden river opp sykehus og barneskoler på Gazastripen og i Libanon, ville blitt på sine utskytningsramper hvis det ikke var for drivstoff fra den norske hjørnesteinsbedriften Dyno, plassert midt i de sommervarme og fredelige jordbæråkrene på Hurum.
Og dermed er alt klart for reprisetimen. Vi har vært gjennom det før, nemlig. Vi kjenner debatten, fra Afghanistan, Irak og utallige tidligere runder i Midt-Østen: Med sjokkert undring og overraskelse blir selvfølgeligheten mottat i det politiske miljø. Og med uangripelig moralisme kommer norske stortingsmenn og kvinner til å stå frem på rad og rekke og forsikre oss alle om at dette slett ikke var meningen.
Norge er stolte av sine våpenleveranser – og det med god grunn. Dødelig maskineri i våre dager lages med ekstremt høy presisjon, og tilsvarende prislapper. Bare det aller beste av det beste er godt nok, verdens dyktigste ingeniører er i sving, verdens beste råstoff er benyttet, ekstremt kompliserte programmer brukes når utallige finjusterte detaljer skal føyes sammen til noe av det ypperste menneskeheten har frembragt. En liten feil, og det verste vil skje: Noen vil overleve. Og til dette store globale puslespill er altså vårt lille land funnet verdig til å levere et par brikker. ”Norge” er nemlig en merkevare som borger for kvalitet.
Raketten det er tale om bærer det meget presise navn ”Hellfire”. (Man kan si mye rart om både amerikansk og norsk våpenindustri, men de har en evne til å navngi sine produkter som bare overgås av tegneserieskapere). Det er noe til mordvåpen! Et stålrør så fullstappet med høyteknologi at én enkelt sånn sak har større datakraft enn det samlede antall pc’er på palestinske undervisningsistitusjoner. I følge Redd Barna er 45% av de drepte så langt i krigen barn. Og med Hellfire blir de utryddet mer effektivt enn noen gang siden Herodes. Om selve eksplosjonen ikke skulle ta livet av dem, blir de rett og slett stekt. Bokstavelig talt.
Det er her strikken begynner å bli tøyd lenger enn det som godt er. Stekte småbarn passer dårlig sammen med vår merkevarebygging forøvrig. Det med ”humanitær stormakt” og sånn.
Av en eller annen grunn virker det også som om folk synes det er noe rart, eller ulogisk, i at vi er med på barnemyrderiene. Selv har jeg vanskelig for å forstå akkurat det punktet. Dette er en krig der vi har parlamentarisk kontakt, store handelsavtaler, tett diplomatisk samarbeid, og ikke minst samme hovedalliert som én av partene. Den andre parten har vi politisk boykottet, diplomatisk fordømt og økonomisk avskåret. Om man ikke ser på hva vi sier, men hva vi gjør, kan det oppsummeres enkelt og greit: Vi er på Israels parti.
Skjønt så enkel er selvfølgelig ikke virkeligheten i gumistrikkfabrikantenes kongerike. Tross alt var det vår egen Henrik Ibsen som skjenket verden det glimrende slagord ”Jeg protesterer for all verden, men blir villig med på ferden.” Dette er en krig vi er mot, la det være krystallklart. Det har vi sagt, og det står vi på. I dette spørsmål har vi vært like lite til å misforstå som en avholdsmann som driver en brennevinssjappe. For en utenforstående kan det likevel ikke herske særlig tvil om hva som er den naturlige endestasjon når Helvetesilden fra Hurum skal eksporteres. Og eksporteres skal den vel?
Som Fremskrittspartiets mann så presist fastslo i debatten: ”Når man driver med våpenindustri, kan det dessverre av og til skje at våpen brukes til det som er meningen med dem.” Godt sagt. Underliggende finner man selvfølgelig den like truende som absurde mulighet: At vi ikke skulle drive med våpenindustri. At vi rett og slett skulle holde opp, fordi uansett hvor hardt vi ønsker det kommer det til å skje igjen og igjen at folk skamløst – og ganske uten tanke på norske politiske forsikringer – begynner å bruke det de har kjøpt av oss.
Eller, som Arbeiderpartiets representant fra Buskerud, Torgeir Michaelsen (avhengig av både skatt og stemmer fra Hurumlandet), oppsummerer til NRK, bedre enn Ibsen kunne ha diktet det i sitt mest infame hjørne: ”Amnestys krav om strengere regler vil gå for mye utover våpenindustrien. Vi må ikke glemme at selv om krig er vondt og vanskelig, har vi en stor industri her i Buskerud som er høyteknologisk og ledende i verden..”
Ja det skulle tatt seg ut, om vi glemte Buskerud bare fordi krig er litt ekkelt.