I skyggen av likhaugene

Denne uka ble nordmenn minnet på noe viktig. Noe vi aldri kan minnes på ofte nok, noe vi burde komme tilbake til igjen og igjen: En serie med feil tenkning, gale valg og moralsk svikt så lang, så omfattende og så fatal at det burde få oss til å slå blikket ned, stanse og betrakte våre egne tanker med stadig ny skepsis.
Holocaustsenteret ble åpnet i Oslo. Det er bra. Det er på tide. Holocaust er ikke noe vi legger bak oss. Det er ikke noe det kommer nye hendelser som legger seg over, det lar seg ikke viske ut, det blekner ikke med tiden, det fortapes ikke i generasjonene, det er ikke som Krim-krigen eller Mandsjuria-krisen eller slaget ved Poltava som kan finne sin plass i en historisk kronologi og overlates til spesielt interesserte ettersom tiden går.
Holocaust er – og vil alltid være – fortellingen om vårt kontinents store utfordring. Og vi skal leve med vissheten om at vi ikke besto den. Det er et nederlag vi aldri vil komme over, det er det punkt der det moderne Europa sviktet. Helt uavhengig av hvor lenge vi pynter oss med at gutta på skauen slo Wehrmacht-soldatene, at England, Sovjet og USA tilfeldigvis var sterkere enn Italia, Japan og Tyskland, eller at demokrati faktisk viste seg å være en bedre måte å ordne samfunnet på enn fascisme.
Den moralske lakmustesten lå et annet sted. Den handlet om et spørsmål som skar utenpå politikk og nasjonale grenser. Den handlet om å definere noen medmennesker som «de andre». Og i neste omgang å si at de godt kunne dø, fordi de var andre.
Det er på dette punkt verdenshistorien plutselig springer ut av boksidene og glefser leseren i ansiktet med spørsmål som handler om ham selv. Holocaust er ikke en historiefortelling. Det er beretningen om den testen vi alle kan bli utsatt for, som vi ikke kan sivilisere oss bort fra, for det var et sivilisert, velutdannet samfunn som ikke besto.
Vanlige, trygge og trauste lensmenn og politifolk stemplet jødepass og hentet familiefedre ved midnatt. Drosjesjåfører kjørte dem til kaia. Matroser løsnet trossene, skipskapteiner satte kursen sørover, lokomotivførere dampet mot endestasjonen. Det skal et omfattende samarbeid til for å få sånt til å virke. Det var ikke systemet som sviktet. Det var menneskene.
Holocaust er det forferdeligste eksempel vi kjenner, på hvor feil det er mulig å ta. Derfor er det også det kraftigste retoriske bildet vi har.
Praktisk talt enhver sammenlikning blir absurd skjev, ethvert bilde får sitt egentlige motiv satt i skygge, enhver politisk parallell krølles sammen i det øyeblikk det settes i relieff til det kollektive ansvar for seks millioner indistruelt utryddede mennesker.
Det er derfor eksempelet Holocaust skal brukes med varlighet. Det er også derfor ingen bør gjøre noe så billig som å slå politisk mynt på noe som er kjøpt så dyrekjøpt.
Høyres leder Erna Solberg benyttet anledningen ved åpningen av Holocaustsenteret til å grafse til seg noen lettkjøpte poeng: ...vi lever i en tid da Holocaust stadig blir misbrukt og forvrengt av norske debattanter på den politiske venstresiden...
Hun har rett i at det er forstemmende når man river nazisymboler ut av historiebøkene og kleber dem på politiske meningsmotstandere, slik vi har sett ett – 1 – eksempel på i det siste (og det er ikke Jostein Gaarder). Men det er så man blir flau på partilederens vegne når hun forsøker å plassere fenomenet «misbruk av Holocaust» langs den kommunalpolitiske partiskala.
Skal vi først gå inn i denne usedvanlig skitne mudderkastingen, bør det være lov å minne om noen enkle fakta: For det første at i den grad Holocaust-fornektelse finnes i Norge, er 90 prosent av den fortøyd langt ute på den politiske høyresiden. For det annet, og viktigere: I striden om land i Midtøsten, er det faktisk ikke palestinernes forsvarere som oftest misbruker Holocaust i sin retorikk. Det er andre.
Viktigst, for Erna, hennes politikerkolleger og for oss andre, er likevel at den største lærdommen fra Holocaust ligger et annet sted. Som engelskmannen C. P. Snow sier det: Når man ser på menneskehetens lange og dystre historie, finner man langt flere forferdelige forbrytelser begått ut fra lydighet enn av opprør.
Det var ikke de som brøt reglene som sendte folk i døden. Det var de som fulgte dem. Noe å tenke på ved neste utsendelse til Somalia eller Afghanistan.