Diskusjonen om oss

Det skjer alvorlige ting i Midtøsten. Nå.
På Gazastripen dør premature barn fordi sykebilene har like vanskelig for å trenge gjennom veisperringen som pusten i en alt for ung strupe. I bortgjemte landsbyer i Bekaadalen dør gamle kvinner, fordi det går raskere å forflytte seg med stridsvogn enn med krykker. I neonopplyste gater i shoppingstrøket i Haifa dør leende tenåringer på vei til skolen fordi en rakett fra himmelen tvinger seg fram raskere enn knisingen i en venninneflokk.
Det er dette grusomt alvorlige som skjer, som verden sjokkert og hjelpeløst betrakter, som er en følge av finurlig storpolitikk og langvarig pragmatisme: Folk, vanlige mennesker, bønder som skal pleie sin olivenlund, arbeidere på vei til jobb, mødre som nettopp har vinket farvel til familien sin, spedbarn som akkurat har sovnet, besteforeldre som skal til å ta dagens første kaffekopp, unge elskende ennå med et skjelvende smil om munnen, alt dette som utgjør menneskene, alt dette som er oss, uansett hva vi tror på og hvordan vi ser ut - de dør.
I denne uken begynte Norge endelig å diskutere det som skjer i Midtøsten. Det var på tide, etter stadige omdreininger av voldsspiralen, etter årelang systematisk urettferdighet, etter hemningsløs distribusjon av usikkerhet og frykt, etter at vi i årtier stilltiende og med politisk snusfornuft har latt medmennesker lide under byrden av geografiske nødløsninger og kynisk spekulasjon i vår evne til å se en annen vei.
Det er et av verdens vanskeligste spørsmål. Det har kalt på vår oppmerksomhet siden frøene ble sådd i kjølvannet av en krig som tilhørte våre besteforeldre, siden planten spirte gjennom våre foreldres trygge generasjon, til det eksploderte midt i vår egen samtid: Hva mener vi om staten Israel, om dens krav på sikkerhet, om dens krav på land, om dens krav på respekt, om dens eksistensberettigelse?
Og hva mener vi om dens befolknings trygghet, om dens naboers bevegelsesfrihet, om dens utenriks- og sikkerhetspolitikk, om dens ekspansjoner inn i andre menneskers hager og dens frykt for utslettelse?
Omsider - etter lange og trege sommeruker der Norge sløvt og pliktmessig registrerte stadig nye overgrep i det bibelske land, eksploderte debatten. Med ett viste vi det engasjement som uskyldige menneskers lidelse og død faktisk krever av oss. Endelig fant vi vår inngang, vår måte å vise at vi brød oss om de bombede barna i Qana og de drepte busspassasjerene i Tel Aviv. Avisforsidene ble ryddet, rentehevinger og bygging i kystsonen ble kastet ut av debattprogrammene. Norge diskuterte Midtøsten. Eller riktigere: Vi fant noe i dette forferdelige alvor som vi kunne bry oss om. Nemlig en norsk forfatters talemåter.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest at det eksplosive engasjement etter Jostein Gaarders utblåsning i Aftenposten er et sunnhetstegn. Det tviler jeg på. Bare unntakelsesvis kan innleggene karakteriseres under rubrikker som 'viktig debatt' eller 'nyttig utlufting'. Vurdert i forhold til Midtøsten-problematikkens kompleksitet og blodige alvor, har 'Gaarderdebatten' så langt vært en deprimerende dokumentasjon av et umodent debattklima. Nitti prosent av nettinnleggene og et solid flertall av avisskriveriene har vært en oppmarsj av meningsløse skjellsord og grunnløse beskyldninger, vikarierende motiv og forsøk på å parkere debatten i et landskap der enhver kritikk av staten Israel er lik jødefiendtlighet og Hollocaust-fornektelse, og alt forsvar av staten Israel er lik imperialisme og ufølsomhet.
Innlegg etter innlegg terper det på det fullstendig uinteressante spørsmål om hvorvidt Gaarder er antisemitt eller ikke - uinteressant fordi svaret er så himmelropende opplagt: Det er han ikke. Gitt alle de ekte jødehatere som faktisk finnes der ute i verden, blir det å velge seg en humanistisk filosof å skrike etter en fiende som ikke finnes. Eventuelt å etablere et fiendebilde som omfatter praktisk talt alle. Omtrent som om det var det man ønsket.
I etterpåklokskapens lettvinte lys kan vi riktignok si at dumt var det å tro at folk leser en aviskronikk som de leser en litterær tekst. Enda dummere å velge en gammeltestamentlig litterær form for å angripe gammeltestamentlig politisk tenkning. Fryktelig dumt å bruke uttrykk som 'vi' og 'dem' og å si - selv i retorisk sammenheng - at 'vi ler av dette folket'. Det gjør "vi" nemlig ikke. Gaarder minst av alle. Og aller dummest å redusere verdens vanskeligste politiske felt til et spørsmål om privat harme. Sånn sett kan man alltids forstå både aggresjonen og engasjementet i den sløve sommernasjonens plutselige oppvåkning til politisk dyst.
Men de døende i Bekaadalen har ikke kommet en centimeter nærmere livet av at hele Norge diskuterer Midtøsten. Nok en gang diskuterer vi nemlig først og fremst det eneste som virkelig kan fange vår interesse: Oss selv.