Om voldtekts-frykten der jeg bor. Ta natta tilbake. Nå!

Frykten i natten



Denne artikkelen er skrevet natt til lørdag. Jeg sitter oppe og venter. Og jeg venter til hun kommer. "Pass på å få siste bane hjem" ropte jeg etter dattera mi da hun gikk ut av huset for noen timer siden, nysminket og vakker, med noen øl i en plastpose og litt uklare planer for kveldens videre gang. Nøyaktig slik jeg selv forlot mitt eget hjem da jeg var på hennes alder, slik ungdom godt over puberteten på våre kanter av verden har gått ut døra på gudskjelovkvelden i generasjoner nå.
Det er helt normalt. Og jeg sitter her og er pissredd.
Denne uka er det kvinnedagen. Vi som bor i sentrum skal feire dagen, for første gang i min levealder, med formaninger til husets kvinnelige beboere om å komme hjem i tide, eventuelt ringe om de trenger herrefølge hjem. Etter mørkets frembrudd skal unge damer befinne seg i følge med noen. Og pass på hvor du fester blikket, kle deg anstendig (herregud - det er 8 minusgrader), snakk ikke med fremmede.
Som om jeg var min egen oldefar som instruerte min bestemor. Som om verden gikk bakover.
Frykten i kjølvannet av voldtektene ligger som en giftgass over indre by. En nervegass. Av det slaget som trenger inn i systemet, som gjør noe med tankene våre, med blikkene vi retter mot hverandre.
Derfor er det nødvendig å si: Den statistiske risikoen for at det skal skje noe med en ung kvinne på vei hjem er fremdeles forsvinnende liten. Uansett hvor uforsiktig hun skulle være. Oslo er en oppsiktsvekkende trygg by å bevege seg i. Politiet gjør en enestående jobb for å sikre borgernes trivsel. Faren for å bli forulempet er marginal. Det mennesket man møter på gaten, uansett tid og sted, er sannsynligvis et menneske som vil deg vel. Det er nødvendig å hamre inn dette, før nervegassen lammer oss. Før det blir sånn at det vi er reddest for er hverandre.
Og først når det er slått fast at andre mennesker stort sett er bra folk, først da er det mulig å si: Ta deg i vare. For alle er det ikke.
Og først da kan vi begynne å handle rasjonelt. Først da kan vi se det åpenbare, det som hører den klare tanke, ikke den tåkete frykten til: Det er enkeltmennesker som begår forbrytelser. Ikke grupper.
Når det gjelder voldtektsmenn, er det for eksempel slik at svært mange begås av ektemenn og kjærester. Betyr det at vi sier: Frykt din kjæreste? At gifte menn må svare for seg? Nei, selvfølgelig ikke. Utskuddene sverter ikke gruppen. Ikke den gruppen.
Det er slik at 100% begås av menn. Betyr det at vi sier til våre døtre: Hold dere vekk fra menn? Menn er sånn?
Nei. Bare når frykten har spredd sin forblindelses tåke langt inn i avisredaksjonene, har man fra tid til annen kunnet lese artikler som knytter groteske forbrytelser til x-kromosomets ustyrlige oppførsel etter midnatt.
Menn mellom 18 og 50 er så vanvittig overrepresentert på alle kriminelle statistikker, at om det var de kriminelle grupper vi var ute etter, har vi den der. Ingen vil likevel finne på å rette kollktive tiltak mot gruppen som er hovedlevrandør til næringslivsstyrer og stortingslister. For menn mellom 18 og 50 er jo ikke en gruppe. Det er en masse individer.
Men voldtektene er så spesielle, forbrytelsene er så ille, at alt må prøves. Vi leter ikke etter hva som skiller voldtektsmannen ut. Men hva som binder ham til noe. Det vil si: Av og til gjør vi det.
Vi vet jo for eksempel, at en stor del av de seksuelle overgrep begås av etniske nordmenn. Sier vi at det må være noe med deres felles bakgrunn - mangfoldig som den er, som har utløst de groteskt perverse handlinger de gjør seg skyldige i? De deler jo for eksempel en religion som tillater at man selger sine døtre som slaver (2. Mosebok 21,7). Reiser vi kravet om at prestene må utpå nå, for å stanse uhumskhetene?
Nei. Vi sier til hverandre at gærne voldtektsforbrytere tenker nok på mye, men aller minst på Gud. Vi vet at det er individer, ikke grupper, ikke menigheter, ikke trosretninger som begår forbrytelsene.
I dt minste vet vi det når det gjelder oss selv. Når det ropes på imamene fordi det går to menn rundt i Oslo og begår handlinger hinsides enhver religion, er det i virkeligheten en gigantisk fornærmelse. Langt alvorligere er det selvfølgelig at det er bortkastet tid, i en stund da tiden er knapp.
Forbryteren er ikke en kultur. Det er et menneske. Han fanges ikke av en prest, men av en politimann. Og en far som sitter i natten og venter på å høre en dør som slår i - han har ikke engstelse nok for en hel gudstro.