københavnsyndromet

Københavnsyndromet


Denne uka ble et et ikke helt uviktig jubileum markert. Det er ett år siden Muhammad-karikaturene ble publisert på vår side av Skagerak. Resten er historie.
Prinsippspørsmålene rundt tegningene lyser med voldsom kraft. Og når noe lyser sterkt, blir det skarpe skygger og få sjatteringer.
Her om dagen kom jeg over et nytt ord, en diagnose på en angivelig utbredt politisk mangelsykdom. Begrepet ble født i en amerikansk aviskolonne for et halvt år siden, og er allerede blitt populært og gjengs på utallige bloggsider og i politiske diskusjonsgrupper: Københavnsyndromet.
Stockholmsyndromet kjenner vi. Det ble oppdaget og beskrevet i kjølvannet av en bisarr kidnappingshistorie på Norrmalmstorg på 1970-tallet, der de kidnappede etter noen dager utviklet sympati for og lojalitet til kidnapperene. Senere har man sett det gjentatt gang på gang, i kidnappings- og utpressingssituasjoner: Offeret overtar forbryterens tenkemåte. Det er patologisk. Uttrykk for en grunnleggende forvirring, en sykelig konsekvens av ekstrem stress.
Københavnsyndromet har altså sitt navn fra karikaturstriden, men som tvilling-begrepet Stocholmsyndromet er det ment å peke lenger enn til enkelttilfellet. Der det ene betegner en psykologisk prosess er den andre uttrykk for en ideologisk forstyrrelse av tilsvarende karakter: Når man begynner å forsvare sine undertrykkere. I dette tilfellet - når de som selv har fått sin ytringsfrihet innskrenket, løper mørkemennenes ærend. Enda tydeligere: Når nettopp de som har sitt verdenssyn tuftet på toleranse, religionskritikk og antiautoritære anskuelser, gladelig overlater til den ytterste reaksjon å lage reglene. Dersom fundamentalistiske imamer skulle fått makten i vest, vil det jo nettopp være de liberale radikalere som først ville fått smake pisken.
Københavnsyndromet representerer altså en frivillig ideologisk lobotomisering, en overgivelse av alle ens egne hardt tilkjempede politiske friheter, lik et forvirret kidnappingsoffer gir man opp frihet og rett, fordi forbryteren har plantet nye spilleregler i ens hode. Om 'venstresiden' (et begrep som bare er delvis treffende her) spiller på lag med de som vil forby karikaturtegninger, leker den med krefter som med nebb og klør bekjemper alt den samme vestresiden har kjært: Trykkefrihet, seksuell likhet, religionskritikk, kvinnefrigjøring - det raser ut i en politisk korrekt tarmskylling, tilbake står kun en halvslapp vilje til å inngå kompromisser med diktaturets apologeter.
Jeg frykter at det er et begrep vi skal komme til å se mye til. Det er nemlig usedvanlig anvendelig. Det kan benyttes hver gang man mener at noen ikke tydelig nok står opp for det pussige begrep 'vestens verdier'. Det kan handle om vårt forhold til hijab, henteekteskap og tvungen norskopplæring. Ja, mer enn det: I grunnen kan man skrike 'Københavnsyndrom' hver eneste gang man må forholde seg til at verden er annerledes enn man trodde. Enhver tilpasning forutsetter nemlig at man endrer seg. Og endring kan alltid utlegges som svakhet - hensyn til andre mennesker kan alltid oppfattes som om man lar seg herje med. Det er for eksempel - har jeg til min enorme forbauselse erfart - en betydelig mengde mennesker som rent faktisk, og uten å synes de dummer seg ut, mener at deres ytringsfrihet er beskåret fordi noen har sagt at de finner ordet 'neger' ubehagelig. Dette er karikaturstriden utspilt som farse: Det er nesten pinlig å gjøre oppmerksom på det. Men ingen i dette land er på noe tidspunkt nektet å si neger. Folk kan si det så mye de vil, i tide og utide, hvilket de også gjør (særlig i det siste). Ytringsfrihetsinnskrenkningen ligger altså i at noen har påpekt at de ikke liker bruken av ordet. I såfall er vår definisjon av ytringsfrhet ikke bare tillatelse til å snakke, men krav på enighet. Og da kan man undres over hvem som har misforstått begrepet.
Tilsvarende med dagens jubileumstegninger: Ingen i dette land er på noe tidspunkt nektet å lage smedetegninger av Profeten. Tvert imot har landets statsminister og utenriksminister, i tillegg til alle avisredaktører, alle politiske figurer med et verv høyere enn formann i kulturutvalget i Bykle, alle politiske synsere, alle bloggere - kort sagt: Alle - presisert i løpet av året som har gått, at her, i Norge, er det lov å karikere Muhammad. Jeg kommer ikke på noen enkeltmarkering som oftere er eksplitt presisert som lovlig. Forskjellen på samfunn med og uten ytringsfrihet er altså blitt tydeligere, ikke svakere, som en følge av striden.
Når man likevel har funnet fram til en diagnose (!) for å sykdomsforklare alle man ikke er enig med, er det et tegn på at noen har blitt gisler for sin egen tanke. Spørsmålet er om det er de som bruker ordet, eller de det blir brukt på.