Om norsk klimapolitikk

Å holde opp med noe



I likhet med mange mennesker som har brukt store deler av livet sitt på aktiviteter som gjør oss styggere, fattigere og sykere, føler jeg meg som norgesmester i å slutte å røyke. Jeg gjorde det så mange ganger, med så forskjellige grader av begeistring, innsats, overbevisning og suksess, at jeg behersket det bedre enn noen andre. Jeg kunne holde finurlige og skarpslepne utlegninger om legalismeaspektene i røykeloven, jeg kjente kuriøse kulturhistoriske fakta om tobakkens sosiale funksjon, og på toppen av det hele oppfattet jeg meg som en medisinsk lekmannsekspert når det gjalt virkninger og bivirkninger av nikotin. Jeg var stappfull av statistikk og beregninger og særlig god var jeg (som røykere flest) på all usikkerheten knyttet til statistikkene.
Jeg var med andre ord den perfekte røykeslutter. Det var bare én liten hake ved det: Jeg røyka med begge hendene. Jeg var i ett og alt som Norge var i CO2-spørsmålet. En skorstein som slapp ut miljøvennlig tomprat og giftige gasser i like stort tempo.
Jeg satt fast i en forestilling, nemlig, om at når jeg skulle slutte - da skulle det foregå på den rette måten. Det var ikke noe jeg hadde funnet på selv, utallige eksperter og psykologer og forskere støttet mitt standpunkt. Den rette måten er proppfull av detaljer som må stemme, og de bør stemme helt perfekt. Røykeslutte-litteraturen (som jeg altså har lest gjennom betydelige deler av) er for eksempel full av diskusjoner om hvilken ukedag det er best å begynne å slutte på (helt sant). Gjør man det en fredag, har man hele helgen på seg. På den annen side, kan det være gode grunner til å velge en mandag - ny uke, ny start. Tirsdag har også mye for seg. For ikke å snakke om torsdag. Og ennå har vi ikke nærmet oss den store og vanskelige diskusjon om det skal foregå om kvelden eller om morgenen.
Helt på plass må alt dette være, og det går med utallige tjuepakninger mens man vurderer alternativene. Norges beste slutter skulle pinadø ikke kaste seg inn i lettvint kjappis-slutting. Det er for de useriøse. Slik miljømål er for Arnold Schwartzenegger og EU. Riktignok slipper de ut mindre dritt. Men måten, da gitt.
Jeg måtte tenke på meg selv da jeg så reaksjonene fra vårt samlede ansvarlige politiske miljø, på Helen Bjørnøys uvettige løftepolitikk. På samme måte som enkelte av mine uansvarlige venner (som riktignok kunne kalle seg eks-røykere), hadde hun bare kastet seg ut i det, satt en deadline og en prosent, før begrepet dead-line skulle forstås bokstavelig.
Hun hadde altså oppført seg som om det uhyre kompliserte spørsmålet om å slutte, handlet om noe så enkelt som å ikke gjøre det mer.
Alle er mer eller mindre enige om, enten det er på en lett medlidende-nedlatende eller en arrogant-sjåvinistisk måte at Bjørnøy har dumma seg ut. Men politikk handler om perspektiver, det handler om de dag-korte hensyn og de lange tidsaldres forståelse. La oss forsøke å se siste ukes hendelser og utslippsdiskusjoner rundt miljøvernministeren fra f. eks. hundre år inn i fremtiden. Eller tjue år. Eller fem. Eller gud hjelpe meg, et halvt. Hvem kommer til å stå igjen som en komisk figur da? Den som setter et mål, minst like dristig som EU (klarer vi ikke det på egen hånd, må vi jo heller melde oss inn), eller den som finner på utsettelser?
Det er nøyaktig det samme som å slutte å røyke. Det viktige er å gjøre det. Ikke hvordan. Ikke hvilken dag vi skal gjøre det, ikke hvilke hjelpemidler vi skal ha, ikke hvilken retorikk vi skal pakke det inn i - det er vel og bra alt sammen, men betydningsløst i forhold til dette ene: Å gjøre det. Kutte tompratet, og gå i gang. Folk som ikke har vært klima-politikere eller storrøykere, vil bli forundret over hvor mange argumenter det kan stilles opp for at det egentlig er riktig fornuftig å bli litt sykere, fattigere og styggere, før vi slutter endelig.
Jens Stoltenberg oppførte seg nøyaktig som en innbarket lungeforgifter. Jeg kjente igjen min egn argumentasjon for å skyve datoen lenger inn i fremtiden i hver setning fra statsministerkontoret: "Det er meget viktig at en så alvorlig sak får en grundig saksbehandling før vi konkluderer. Rapporten fra Lavutslippsutvalget er ute til høring og først når den er gjennomført skal Regjeringen behandle dette. Et nytt nasjonalt mål er så viktig at jeg ikke vil forskuttere noe nå."
Og så videre. I det uendelige. Dette er alt for viktig til at vi kan handle, her må det tenkes, så må det prates, og så får vi se.
Rekk meg askebegeret.