Jeg og jordkloden

Ikke alt kan handle om lederstilen i LO-toppen. Det begynner å bli beklemmende tydelig: Nå er det på tide å snakke om noe annet. I jakten på noe som kan komme opp mot denne personalkonflikten i betydning og interesse, forsøker vi oss i dag med jordkloden. Jeg vet godt at emnet ikke er på størrelse med aktørenes selvbilde, men en viss interesse bør det likevel kunne påregne.
Utgangspunktet er riktignok høyst lokalt. Det er grafen over disse linjer, som er et av de mest uhyggelige bilder jeg har kommet over i min evige, rastløse flakking over internett i sene nattetimer. (Det sier ikke lite.)
Jeg har stjålet den fra forskningsprosjektet RegClim, en sprenglærd kartlegging av klimautviklingen i Norden og Arktis. Det er sider stappfulle av kunnskap og statistikk, her er validitetsvurdering av varierende kalibreringskriterier for gjennomsnittstemperaturen på 1700-tallet, her er usikkerhetsanslag korrelert mot aerosolopphopning i atmosfæren, her er hele bokhyller fulle av kunnskap og insikt fra fem forskjellige forskningsintitusjoner, bare en rask og overflatisk surfing gjør en deprimert ved tanken på hvilke enorme mengder av kunnskap man aldri vil få tilegnet seg.
Men det de sier er likevel enkelt nok : Det blir varmere. Og vi forsøker å ta inn i alle fall noe av kunnskapen, for det begynner å bli uomgjengelig klart, det Mona Sahlin sa da hun tok roret igjen: Dette er like viktig i vårt hundreår som klassekampen var i forrige.
Men så er det altså at øynene stanser, midt mellom alle fremmedordene, ved et navn så hjemmekjent og sødmefylt minnebelagt at det er som å støte på en gamlekjærest på flytoget. Ved setningen "dager med skiføre ved Bjørnholt i Nordmarka" er det så hjertet hopper over et slag i brystet. Kurvene og tabellene forsvinner, slik bildet av en middelandrende forretningskvinne med stresskoffert viker for det vi egentlig ser på perrongen: Den vakreste jenta langs Karl Johan, en sommrettermiddag for tretti år siden.
Bjørnholt...hit kom i sin tid Asbjørnsen, han hadde vadet opp gjennom det uhyggelig trange gjelet som fremdeles bærer navnet "Bjørnsjøhælvete", så mørkt og skummelt er det, han hadde steget opp under husmannstuen som ga navn til en meterologisk staistikk 170 år senere. Norsk episk litteraturs lille tykke gudfar satte seg på demningen, og han så nøyaktig det samme som vi andre: "Da jeg kom ut av kløften opp til elvens utspring av Bjørnsjøen, hvilte jeg en stund på dammen; solen sto i nedgangen og dens lys spilte mellem skogtoppene, mens himmelens dype blå, aftenskyenes prakt og de mørke graner, som overalt innfattet sjøen, speilet seg i dens blanke flate." Det er her det begynner. Alt. Her kjenner man jorden puste.
"Dager med skiføre ved Bjørnholt i Nordmarka." Vi legger forskningsrapporten fra oss. Vi får bilder av lav sol på skrå over Heikampen mot Kikkuttoppen, vi ser små uregjerlige vinder som hvirvler fokksnøen opp i mystisk dervisj-dans, vi husker dager sent i mars da vi har kommet over spillende orrhaner midt ute på Bjørnsjøen, vi kjenner frostbittet i kinnene fra sprengkalde januarnetter da den som har vett på å slå av hodelykten kan oppleve å se nordlyset spille over Hakkloa. Vi minnes en vinter for noen år siden da kulden hadde satt seg en stund, og over Nordmarkas flotteste vann hang en nysmidd perlemorssky, så sjelden og vakker at man fikk lyst til å stanse og stryke av seg lua, i ren beundring for hva himmelen kan finne på å stase seg ut med.
Og det er dette det handler om. "Dager med skiføre ved Bjørnholt i Nordmarka". Ikke annet. Klimakvoter, CO2-variasjoner, alternativ teknologi, bensinpriser, flyreiser, det er viktig, det er nødvendig, det er livsavhengig, det er den store tingen, det er enten eller, det er spørsmålet om Tuvalu skal eksistere, det er faren for flom i Bangladesh, orkaner i Karibia og forørkning i Timbuktu, det er millioner på flukt, det er spørsmål om lik langs veiene i verden, målt opp mot retten til en billig chartertur. Det er ikke like viktig som klassekampen: Det er mye mer. Det er de fattige mot de rike, nord mot sør, fremtiden mot fortiden, penger mot liv. Det er kampen om luften vi puster i og jorden vi tramper på. Verdien av våre barns jord veid opp mot min egen firehjulstrekker. Det er alle de store ord vi kan komme opp med, og det vil fremdeles ikke være nok. Og det er enorme mengder statistikk og kunnskap, samlet gjennom århundrer, verden rundt.
Men det er bare én del av denne kloden som er vår. Det er bare her vi kan kjenne dens tunge pust, legge hånden på dens feberhete overflate og hviske til den: Unnskyld...vi skal ta oss sammen nå.
Et sted må vi stå og se fra, om vi skal forsøke å skue det hele. Selv står jeg på Bjørnholt. Omsider. Skogen er endelig hvit og frostskimrende igjen. Men det er første gang i år, etter måneder med ørkesløs forlenget, sørpegrå høst, at vi er i nærheten av statistikkens rause krav til skiføre: 25 cm snø.
Vi er nærmere bånnlinja enn noen gang tidligere.
Det er alvor nå, folkens.