Om SV og Afghanistan og sånt

Enig og tro til strikken ryker



Det pussige med Sosialistisk Venstreparti for tiden, er ikke at det hverken ser særlig 'sosialistisk' eller 'venstre' ut. Tross alt er begge begreper tøyelige som buksestrikk. Det er at det ikke ser ut som 'parti'. For oss på utsiden er det klin umulig å begripe hva det er de har tatt parti for. Eller mot.
Vi er blitt forsikret om at de er enige. Enige med seg selv, for det første. For det annet er de enige med regjeringen. Og regjeringen er enig med NATO. Og NATO er stort sett enig med George Bush. Så langt trenger man ikke spekulere, for SV er også enig med sitt partiprogram. Så kom ikke her.
Det er som sagt pussig. Kanskje til og med litt trist. Men knapt nok overraskende, egentlig. Tapte de ikke egentlig dette slaget på Soria Moria?
Der var da dealen ganske grei, var den ikke? SV måtte gå med på å bli NATO-supportere. Til gjengjeld skulle de få lov til å gi opp tanken om gasskraftrensing. Dessuten skulle man le av miljøvernministeren når hun ville ha miljøvern. Eller hvordan det nå var, avtalen var i alle fall klar og forståelig. Og så fikk vi jo Vaskebakkestranda. Ikke lite bare det.
Problemet, for de av oss som hverken er Kyrre Nakkim eller Arne Strand, og vi er tross alt i flertall her i landet, er at vi ikke begriper filla av det som nå skjer. Eller rettere: Vi skjønner det, kanskje egentlig sørgelig godt. Vi forstår bare ikke at det er politikk.
Norge skal altså være med på den globale imperialismen. Greit nok. Ikke bare ideologisk, ikke bare humaitært, ikke bare med prat og Jonas og dear Condi og ingen penger til Palestina, men til gjengjeld patroner fra Raufoss til Irak og bensin fra Røkke til Guantanamo og kroner fra oljefondet til landminer og hva vi ellers kan finne på. Nei: Nå skal det bli alvor. Nå skal det bli trommer og marsjtakt, haken opp, blikket fritt, ryggen rak, støver pusset og sekken spent. Blomsten av landets ungdom skal av sted og forsvare Norges ære på høysletta under Hindu-kush.
På en eller annen måte har nemlig Norges ære havnet der nede blant pasjtunerne. Den lå i sin tid på Nordpolen, denne æren. Den har ligget i litteraturen, den har blitt forsvart av Henrik Wergeland og av Gutta På Skauen og av staven til Oddvar Brå. Nå befinner seg den altså i Kabul. (Men for Guds skyld ikke noen mil lenger sør. Absolutt ikke der.). Man må minst lese lederene i VG for å forstå hvordan i all verden den flyttet seg fra Holmenkollen til Sentralasia.. Men det gjør altså noen av oss. Det er mye bra å si om lederne i VG. Blant annet menes der én, og bare én ting. "Dessuten kan jo soldatene på kort varsel overføres til den sørlige delen av landet, dersom ISAF-ledelsen ser et akutt behov for det," skrev avisa for eksempel etter det famøse Afghanistan-vedtaket.
Ha ha. Særlig. Som om dette var så enkelt. Ikke noe tull om stortingsgrupper og partier og 'jeg har selv snakket med generalsekretæren'. Som om soldater under kommando ble sendt hit og dit, ganske uten at generalene ringte og spurte Hallgeir Langeland til råds først. Si meg; hva tror avisa dette er? Krig?
Noen av oss er temmelig uenig med det som forfektes fra VG. Men det er i alle fall til å begripe. På den annen side har vi altså et nytt og fint syn å forholde oss til, et som går ut på at vi skal riktignok med i kampen, men vi skal ikke slåss. Var det likt seg.
Norges deltakelse i den internasjonale krigen for amerikansk verdensherredømme er av godhjertet slag, det skal være en renslig affære, uten blod, vi holder oss like langt unna slåssingen i Afghanistan som torturen i Guantanamo, dvs, vi er rett rundt hjørnet om noen skulle trenge oss. Men kom ikke og si at vi er med på svineriet.
SVs krigsmoralisme: "våpen - men ikke så mye at det blir ubehagelig" har omtrent samme troverdighet som løssagspressas voldsomme fortørnethet over at Se og Hør er litt lenger ute på deres egen gallei enn de befinner seg selv. Det er den gamle gode 'nerst-verst' strategien. Så lenge det er folk som er verre, kan vi trygt ture fram. Joda - vi reiser til Afghanistan. Men kom ikke og si at vi var i Sør-Afghanistan! Når historien om Norges rolle i den globale Amerikanske krig skal skrives, kommer denne vesensforskjell til å bli tillagt enorm vekt.
Slik er dette nok et eksempel på det gamle visdomsord: Man skal ha sterk moral, for å selge buksestrikk som metervare.
Sant nok. Men den som strekker den for langt, blir stående med rumpa bar.