Om Olav Ryes plass

Forslummingen


Dette er en fortelling om forelskelse.
Det finnes ting hjertet ikke går trett av å dyrke. Det finnes former øyet aldri kan hvile lenge nok på. Det finnes rom man vet man vil oppsøke, igjen og igjen, og alltid merke: her hører jeg til. Dette er fortellingen om et slikt rom. Dette er fortellingen om et sted jeg elsker. Olaf Ryes Plass.
I omtrent tjue år av livet mitt har jeg bodd slik til at jeg har hatt stevnemøte med min elskede en gang om dagen. Da jeg flyttet vekk fra henne (det er en kvinne, selvfølgelig er det det, enda hun bærer navnet til en general fra 1700-tallet), gikk det ikke én dag, på tolv år, uten at jeg savnet henne. Og da jeg endelig flyttet tilbake igjen, var det første jeg gjorde å gå ned til henne og hviske, inn i fontenen: Denne gangen blir jeg hos deg.
Det er antakligvis byens mest velplanlagte lille rom, en nøyaktig tilskåret juvel i trang innfatning av trikkelinjer og enveiskjøringer, et byarkitektonisk mesterstykke perfekt balanserende på vippepunktet mellom gjennomtenkt perfeksjon og leken imprivisasjon.
Som park betraktet er den nærmest rørende liten, mindre enn en litt voksen villhage i forstedene. På den annen side er den alt for grønn og leken, alt for ovestrømmende full av buskvekster, halvlitere, kjelkespor om vinteren og solpledd om sommeren, til å leve opp til seriøst urbane betegnelser som 'plass' eller 'torg'. Denslags er for sentrum. Kanskje er den noe helt annet. Da livet en gang bragte meg til å bo et år i Firenze, var Olaf ryes Plass det eneste sted i min fødeby jeg kunne relatere til det magisk levende begrepet 'piazza'.
Liten som den er, har den funnet plass til alt. En raus fontene, scene med gratis-rock om sommeren, en generøs uteservering med likt rom til slitne stamgjester, småbarnfamilier og tilreisende, her er markedsplass med tvilsomme tilbud halve sommeren, benker til både fylliker og pensjonister, ja på toppen av det hele er det sogar en liten fredfull minnelund med et verdig monument over arbeiderklassens store skildrer, Eilert Sundt.
I tillegg selvfølgelig, til grunnrisset, et stramt stripet monogram av diagonaler og sirkler, man kan haste rastløst rettlinjet gjennom, eller drive dovent og digresjonsrikt langs småveiene, småbarna kan stabbe omveier til lekestativene, og kjæresteparene gå hånd i hånd under løvkronene. Det er tusen måter å krysse Olaf ryes Plass på. Likevel kan det gjøres på under ett minutt.
Det er selvfølgelig derfor, blant annet derfor, at plassen så lenge var sentrum i et solsystem der planetene var kulturhus, grønnsakbutikker, små hemmelige kafeer, underlige småbutikker, brune pub'er, bruktsjapper, sykelrepratører, møbeltapetserere, eksprimentelle restauranter, importører av produkter fra det fjerne Østen og det nære Svinesund - Oslo var aldri så mangfoldig og så uforutsigbar som nettopp rundt Olaf Ryes plass. Med unntak av landets underligste dameekviperingsbutikk - Halléns - ante man aldri hvike nyetableringer som ville komme neste uke. Mye mer enn å være arbeiderklassens, har Grünerløkka vært småhandelens, håndverkerenes og sjappenes område.
Det var denne kombinasjonen av uforutsigbarhet og mangfoldighet som utgjorde min elskedes nærmest uimotståelige sjarm. Det som lot den tilpasse seg stadig nye tidsaldre, og som til slutt ser ut til å knekke den. Det er nemlig først nå det har tatt slutt.
Plassen selv er like betagende forelskelsesfremkallende. Men dens omgivelser blir langsomt knust av sin egen tiltrekningskraft. I liten skala har Grünerløkkabeboerene kunnet følge et småskalaeksempel på den globale økonomiske logikk. Kapitalismens mekanikk er tilsynelatende uomgjengelig fornuftig, og likefullt selvødeleggende.
I det nordøstre hjørnet av Olaf ryes Plass lå det en grønskbutikk (av det slaget som i sin tid skapte vitsen "Why has the pakistanis never won a single football game? Each time they get a corner, they open a shop") tvers overfor en kaffe-latte bar. De gikk selvfølgelig så det suste, begge deler. Det som er populært, blir dyrt. Følgelig settes leien opp, og ingen grønsksbutikker eller kaffesjapper kan betale det som kreves. Først kom en seven-eleven - områdets femte. Så ble det enda dyrere. Til sist hadde bare de som setter prisene råd. Nå ligger det en eiendomsmegler der man før kunne drikke morgenkaffen sin.
Og det er nå det blir interessant. Rundt olaf Ryes plass, en bitteliten flekk på østkanten, ligger det nå 7 - sju! - eiendomsmeglere. Det er selvfølgelig ikke fordi stedet er spesielt egnet for eiendomsmegling. Kun fordi det er så attraktivt at det bare er de som skummer fløten som har råd til å drikke den. Allerede her burde man luktet lunten, når bare eiendomsmeklerne har råd til å bo i de dyreste husene, betyr det jo at de svindler kundene sine. Men nå kommer de gudskjelov selv til å drive prisnivået ned, slett naboskap som de er.
Brune kafeer, sykkelverksteder og pakistanersjapper skapte en ide om løkka, en drøm mange ville være med på, noe diffust kult og attraktivt. Men hvem i all verden ønsker å bo på et sted med høy eiendomsmeglertetthet? Meglere er kjedelige mennesker som går tidlig hjem og lever av å lure penger av folk. De er bare lønnsomme for seg selv. De er for byen hva Enron var for USA - beviset på at det er feil, dette med at 'det som lønner seg for meg, lønner seg for alle'. En sliten kafe, en skomaker eller et tegneserieantikvariat gir fra seg noe, der de balanserer på kanten av konkurs. En eiendomsmegler-millionærbutikk, den bare stjeler. Ingen ønsker å være naboer med megler Smekk. Det slummen som har kommet, for å grafse på kjæresten m