Om Hallgrim Berg

Det nedrigste


Torsdag i denne uka tok Hallgrim Berg bladet fra munnen, på vegne av de mange som aldri slipper til, og fremførte et budskap fra den tause majoritet som har blitt holdt nede av det politisk korrekte ullteppe som hindrer fri debatt her i landet.
Dette begynner å bli en så vanlig affære at det ikke burde være verd et løftet øyebryn. Det går knapt en dag uten at de som aldri slipper til står fram, i stadig tydeligere og mer omsvøpsløs form. Avisspaltene og fjernsynsstudioene står vidåpne for dem. De politiske partier legger opp sin retorikk og politiske praksis etter dem. Deres budskap er repetert til det kjedsommeligste, det innledes alltid med en furten påstand om at de er blitt usynliggjort, men nå er det på tide. Og det til tross for at ingen politiske meldinger har vært gjentatt så ofte på våre kanter av verden, av så mange mennesker og i så mange varianter. Enten man ser det over det siste året, de siste femti år, eller de siste fem hundre år.
Det er trist. Det er nemlig slik dette kontinentet snakker når det er på sitt dårligste. Når vi viser de mest lurvete sidene av oss selv. Europa på sitt beste er storslått vakkert. Det er Mozart-sonater, menneskerettighetserklæringer og den hypotetisk-deduktive metode. På sitt verste er det inkvisisjon, retthaveri og boy-band. Pluss altså dette andre. Som er enda verre.
Det er opp til oss, hver gang vi tar det offentlige rom i besittelse, å velge hvilken del av den store europeiske arven vi velger å bringe videre.
Torsdag var det altså Hallgrim Bergs tur. Høyre-mann, halligdøl, målmann og munnharpespiller. En trivelig kar, med glimt i øyet og noe jordnært rett-fram-aktig over sitt budskap. I sin kjerne var det han hadde å komme med følgende: De kommer og tar oss. Den fjerde verdenskrig er i gang. Nå er det oss - demokratene, det kristne og hvite vesten - mot dem, det muslimske og terroristiske andre.
De har en plan. De skal - ved "ein kombinasjon av olje, emigrasjon, høge fødselstal, utnytting av toleransen i demokratiet, kulturelt press, terrorisme og tolmod" opprette et "Eurabia", et islamisert Vesten, som første steg mot verdensherredømmet.
Det er kjente toner, dette. Opp gjennom århundrene har vi snakket slik om jødene, om den gule fare, om slaverne, om tyrkere - stort sett i grunnen om alle som har nærmet seg oss. Så har vi slått noen millioner av dem i hjel, og funnet noe annet å tenke på. Det er en egen europeisk måte å betrakte de andre på, en skuggredd posisjon som, dessverre, også er en del av det å være 'oss'.
Det hjelper lite å påpeke at det rent faktisk er feil. Å minne om, for eksempel, at aldri har demokratiet i Europa feiret slike triumfer som under den siste generasjonens intense muslimske innvandring.
Dette handler nemlig ikke om sak, men om følelser. Det er særlig ett punkt der det blir tydelig. Og det er også der dette går fra å være komisk og angstbitersk til å bli nedrig, der Hallgrim Berg trekker bunadshøyre og hva han kaller "eigen kulturarv" ned i en brungrumset suppe, kokt på dårlig selvbilde og redsel for de andre. I den grad Europas sivilisasjon har vært truet - og det har den, mange ganger, opp gjennom århundrene - så har det alltid vært denne heimfødingskosten som har stått i fare for å forgifte oss til døde.
Legg merke til begrepet som meget behendig er puttet inn i midten av sitatet over. Mellom oljepengene og terrorbombene står den egentlige faren: "høge fødselstall". Hele vår strålende kultur skal altså kvernes ned i en malstrøm av fundamentalisme og terror. Men hvem skal gjøre det? Den hær Hallgrim Berg ser komme, er anført av mullaer, selvmordsbombere - og fødende kvinner.
I dypeste alvor ble dette poenget løftet fram som en hovedutfordring da Bergs budskap ble diskutert på RedaksjonEn samme kveld: De får flere barn enn oss. Fortsetter det, i et par generasjoner, er de mange, mange flere enn oss. Og hva gjør vi da? Der satt professorer og politikere og klødde seg i sine grånende og halvskallede hoder, mens ånden fra Hallingdal smilte fornøyd. Ved fødselstallenes grusomme matematiske konsekvens var trusselen mot vår kultur blitt synlig bortenfor diskusjon.
Ingen sa hva sies burde: De ufødte barn skal ikke dømmes som terrorister eller kulturødeleggere. De barn som kommer skal arve jorden. Ønsker man at en folkegruppe ikke skal reprodusere seg, har man egentlig sagt at man ønsker den utradert.
Den som er uforskammet nok til å reise fingeren, peke på 'de andre' og si: "Du skal ikke føde så mange barn", han har rett: Denne sivilisasjonen er i fare. Han er nemlig selv i ferd med å kvele alt som er sivilisert i den.