0,3 foran verden

Det er deilig å bo i et prinsippfast, hederlig og rakrygget land. Man kan si hva man vil om norsk klima, norsk mat, eller norske tv-programmer. Men når det kommer til moralske spørsmål, feies all tvil til side. Vi er, har alltid vært, og kommer for all fremtid til å være et lysende eksempel for verden. "Fredsnasjonen", som vi med så kledelig beskjedenhet (det er bare så typisk oss) har satt som navn på oss selv. En liten fakkel i et stort mørke.
Ved en tilfeldighet som kan se ut som en tanke, kom mye av siste ukes nyhetsbilde til å handle om områder der moralen settes på harde prøver. Og vi besto. Med glans, om vi skal si det selv (det må vi nok). Det dreide seg om gambling og våpen. Altså skikkelige macho-greier. Det lukter kruttslam og spillebuler av meldingene fra regjeringskvartalet om dagen. (Ikke rart en sart sjel som John Fredriksen må finne seg mindre agressive omgivelser.)
Og disse to emnene er behandlet med samme snedige finesse, faktisk etter samme politiske formel: Nest-verst-prinsippet.
Vi starter med det enkleste, som sannelig er vanskelig nok. Spillemaskinene. De er, som absolutt alle vet, noe fordømt dritt. De er ikke godt for noe, de produserer sosiale tragedier og ødelagte skjebner på løpende bånd, de har overhodet ingen hensikt ut over å svindle penger fra folk. De er vi med andre ord mot. Noe annet skulle tatt seg ut.
Derfor har regjeringen storstilt nok satt av femten millioner kroner til en holdningskampanje. Det er et krafttak. Det er drøye ti prosent av hva det spilles for i Norge. Hver dag! En annen måte å si det på, er at det utgjør 0,03 prosent av årsomsetningen. Så ingen skal si at vi ikke tar i. Men en ting er penger, noe annet er vyer. Regjeringen har tenkt. Og det den har tenkt er å skaffe seg spilleautomater selv. Og det skal være automater som er bedre - eller altså mindre ille - enn de som er i dag. De må selvfølgelig fremdelses svindle folk, noen annen hensikt har maskinene ikke. Men disse nye, tenkte maskinene, våre egne statseide og moralske arbeiderpartimaskiner, de skal ikke være verst, som dagens enarmede banditter. De skal være nest-verst. Enarmede småtjuver.
Slik får man i både pose og sekk. Penga kommer inn, etter det velprøvede spillprinsippet: Ekstraskatt til de lengst nede. Og vi er moralske, rett og slett fordi vi kunne ha vært verre.
Nøyaktig som vår holdning til drapsmaskiner. Våpen er selvfølgelig ikke bra. Man kan rett og slett dø av dem. Og la en ting være krystallklart: Norge er mot våpen. Ganske særlig er vi helhjertede motstandere av verdens verste våpen. For tiden er dette klasebomber, en ganske særskilt bedriten måte å blåse hue av sine fiender på. Ikke minst fordi man i forbifarten kan komme til å blåse hue av noen som slett ikke er fiender, for eksempel småbarn. Unger virrer jo rundt og piller og plukker på alt. Ting som er forbudt og farlig, som salmiakkflasker og sprenggranater, må plasseres over barnehøyde, det vet alle som har hatt den fjerneste kontakt med barn. Men klasebomber er et høyst rotete våpen, de spres slik legoklosser forvaltes av en toåring: Etter kaosprinsippet. Og i barnehøyde. Ikke sammen med salmiakkflasken.
Derfor er vi mot dem. Det vil si: Vi er mot de verste. Vi tar en ting av gangen. Det er nemlig også sånn med oss, vi er ikke bare moralske, vi er også pragmatiske. Det viktigste først. Norge er mot de verste våpnene i verden, høyt og tydelig og i alle internasjonale fora.
De nest verste, er derimot helt OK. Så ok at vi har skaffet oss vårt eget lille lager for påkommende tilfeller. Nå har en masse insiterende moralister og besserwissere riktignok kommet fram til at våre egne, heilnorske og anstendige klasebomber er til forveksling like de forferdelige, umoralske og inhumane bombene som brukes av Bush og Putin og andre ryggesløse individer.
Dette er en misforståelse som forsvarsministre og statssekretærer og generaler her hjemme har hatt et svare strev med å rydde opp i. Ministeren har, som det heter, 'tatt grep', (hvilket er hva man absolutt ikke må gjøre med udetonerte klasebomber) og har varslet full gjennomgang: "De to siste testene Forsvaret har gjennomført, viste en blindgjengerprosent på 1,3 og 2. Grenseverdien vi kan akseptere er 1 prosent... Bombene blir liggende på lager til denne gjennomgangen er fullført." Den tenker jeg satt.
Det er Norge, det: Vi spiller tøff poker, og vi har barske våpen. Men ikke aller tøffest og barskest. Når gjennomgangen er ferdig, vil norske bomber kunne drepe én forsvarsløs unge pr. hundre. Andre steder, med svakere moral enn her hos oss, går det med 1,3 barn pr hundre. Vi holder oss hele tiden minst 0,3 prosentpoeng mer anstendige enn resten av verden.

Nystemt

BERGEN: Det er noe med Vestlandets hovedstad som gjør at vi innbarkede osloboere alltid blir litt beskjemmet, litt nølende, i det toget raser ut av tunnellen ved Arna eller flyhjulene treffer asfalten på Flesland. Hvis det ikke var for at det passer så dårlig sammen med myten om oslofolk, ville man nesten vært fristet til å bruke betegnelsen ’ydmyke’.
Bergen hviler i sin egen selvsikkerhet mellom fjellene. Den stiller med full nasjonalhistorie fra vikingtiden og fremover, den er selvforsynt med diktere, komponister, krigere og statsmenn, den har pønkere, rap-ere, tegneseriekunstnere og trash-artister i en tetthet som får resten av landet til å virke sidrompa, og den har siden 1400-tallet gjort alt dette med en slags selvfølgelig, overlegen og vennlig arroganse, bittersøt og imøtekommende som en kopp Friele frokostkaffe. Som om byen bare motvillig av og til skottet over skulderen, mot resten av landet (den står med ansiktet vendt mot fjorden, som alle skikkelige byer) og sa med blikket: Må vi virkelig minne om hvem det er som er europeerne her? Hvem som brakte dere moderne handelsvesen, Svartedauen og frigjøringsverket i 1905, som egenhendig måtte forsyne det Norske Selskap med forfattere og drukkenbolter, som ga Ibsen en scene og Idol-Kurt en rørleggerjobb? Ikke det, nei.
Aldri er dette tydeligere enn under Festspillene. Den følelsen av avslappet krafttak som hviler over Lille Lungårdsvann (der Christian Michelsen står, og alltid har stått, med en måke parkert på hodet) sent i mai, og byen – nok en gang – har gjort seg til sentrum i sitt eget univers, ville vi aldri ha fått til i Oslo. Et stort nasjonalt evenement ville vi ganske sikkert maktet å stille på beina. Men ikke med denne selvsikre selvfølgeligheten. Kanskje nettopp fordi vi er hovedstad. Det er en stemning av det som i Peer Gynt – med et av nasjonallitteraturens mest intrikate ord – kalles ”verdensborgerdomsforpaktning”, en blanding av åpenhet og selvsikkerhet der vi andre tror vi må velge mellom de to.
Tilsynelatende uten å løfte hendene ut av lommen, motbeviser man bysbarnet Georg Johannesens ord om at ”det aldri kan bli kultur i en handelsby ved havet”. Påstanden er et eksempel på de paradokser denne byen er tuftet på. Det er en av de fasteste mytene om bergenseren, at han brauter. Det gjør han ikke. Han føler bare det er mye som må sies, om han så må gjøre det selv.
Og det er dette Festspillene handler om. Man henter inn kunstnere, man slår på stortromma og skarptromma og de store og små slagverk man ellers har tilgjengelig (og i Bergen har de mange, alt for mange). Man viser seg fram, gjennom å vise fram verden.
Det krever to ting. Og det er derfor det antageligvis er noe å lære av Festspillene, noe som handler om mer enn Filharmonien i Grieghallen (streik eller ikke) og øl på Wesselstuen. Noe som strekker seg lenger en til Kalfaret og er eldre enn Bård Breiviks utsmykning av Torvallmenningen. Noe som gjør det naturlig at det var fra denne byen vi fikk vår første moderne europeer, Ludvig Holberg, paradoksal som sin egen by. En liten, fintfølende mann som trivdes best i kaffeslabras med kvinner, og som ellers likte å skrive ting som rev ned den eksisterende samfunnsorden. Han hadde de to ting: Tro på seg selv, og respekt for verden. Det har holdt, i 250 år.
Norge er et land som kan vakle mellom et meningsløst forstørret selvbilde og et megalomant mindreverdighetskompleks. I fullt alvor, og innen en og samme setning, kan vi markedsføre oss selv som menneskerettslig supermakt og en ubetydelighet som ikke engang får kald kaffe i det Hvite Hus. Vi kan skryte av å ha seks filmer i Cannes, der svenskene (haha) hadde null, mens vi tar det som et nederlag å tape Big Brother-finalen.
Det er slik vi er når vi er på vårt dårligste. En måpende beundring overfor alt utenfor, kombinert med den type sviktende selvtillit som gir seg utslag i skryt.
Omvendt kan man hente det andre ut fra begge posisjoner. Overfor verden: Respekt og beundring. Overfor seg selv, trygghet og selvtillit. Det er derfor resten av landet burde føle takknemlighet overfor Bergen, i det minste en gang i året.

Var bare all rasisme så enkel ...

Jeg må bare tilstå det: Jeg føler en intens godhet for 17.mai-komiteen i Sandefjord. Det var de som fikk stoppet at lederen, som er født i India, skulle bære sari på nasjonaldagen. Og det er noe så søtt over de sjokkerte reaksjonene. Noe naivt og forgangent, noe som leder tanken hen på dengang vi var et uskyldig lite land langt vekk, da ’verden’ for Vestfold var et sted man kunne reise til, drepe hval, og så vende hjem. Uten å måtte forholde seg til de som bodde uti der.
Som ordføreren i byen sier: Jeg syns det er unødvendig at man skal bruke så harde ord og vendinger og ha så sterke meninger om dette. Jeg syns kanskje man viser litt lite raushet ... Ja. Raushet er hva tiden mangler. Raushet overfor kleskodene i togledelsen, altså. Som er nesten enda mer sjarmerende: Av praktiske årsaker, slik at folk skal vite hvem som er i komiteen, har man holdt seg til bunad og sjakett. Her skal man lytte, og glede seg over at vi fikk være med å høre denne uttalelsen. Den har historisk sus over seg: Det er nemlig siste gang i verdenshistorien ordene ’sjakett’ og ’praktisk’ nevnes i samme setning. (Forrige gang var under borgerballet i Logen i Christiania i 1903.) For lesere som ikke er fra Sandefjord, eller som har fått sitt motebilde formet etter Verdenskrigen (den første), kan opplyses at sjakett er en spesiell formidagssnippkjole.
Spørsmålet om indiske kledebon mellom de nasjonale bjerkestammer har i det hele tatt avfødt så mange artige kommentarer at det er vanskelig å begrense seg. På 17. mai synes jeg vi får holde oss til de klesplaggene som hører nordmenn til, oppsummerte Høyres komitémedlem, korrekt iført den britiske overklassens selskapsantrekk fra århundreskiftet. Forrige århundreskifte, altså. Eller aller best da Pensjonistpartiets representant skulle begrunne sin motstand mot noen meter brodert silke på nasjonaldagen: Det kan kanskje komme av at jeg er nordmann.
Nettopp. Velsigne Pensjonistpartiet. Nordmenn – det er hvalfangst og sjakett. Det er denne forestillingen om at ”vi” er en menneskegruppe som hører hjemme under en flosshatt heller enn en turban, som gjør det hele så befriende enkelt. Hadde bare resten av diskusjonen vært så lett. Hadde bare all norsk rasisme vært like oversiktlig og banal, like knis-fremkallende og lett å gjennomskue.
Da kunne vi gått tilbake der vi var i – når var det? – omtrent 1970? , og forklart at verden faktisk har mye å by på, at karri setter fin smak på maten, at rosemalingen er oppfunnet av tyrkere og matematikken av arabere.
Det var dengang spørsmålene var enkle og rasistene var åpenbare idioter. Nå er det blitt langt mer subtilt. Og samtidig så mye mer alvorlig. Ikke før bunadene var hengt på plass, på den store nasjonale bakrusdagen 18 mai, kunne VG avsløre nok en UDI-"skandale". Den likner på de tidligere skandalene. Omtalen renner over av uttrykk som 'grovt', 'oppsiktsvekkende', 'alarmen går', 'tvilsom praksis', hele vokabularet man henter frem ved de store konstitusjonelle overtramp og forbrytelser. Og akkurat som sist kreves det at hoder må rulle, ledelse skiftes, oppvasken må tas, politikerne må ta tilbake kontrollen. Det er nemlig skjedd noe alvorlig. Noe farlig. Noe som viser at hele systemet er i ferd med å rakne. Og vel å merke: Nå er det ikke stupidrasismen som taler. Nå er det voksne ansvarlige ministre og redaktører, folk som gjerne smykker seg med toleransebegreper, moderne mennesker som ler av sjakettnasjonalismen.
Så langt har vi kommet, de fleste av oss, at vi aksepterer sari på den syttende. Men her er hva vi reagerer på nå: Noen homofile iranske asylsøkere har fått opphold i Norge. Og det enda de ikke kan bevise sin homofili. Dessuten kan VG opplyse at det ikke er forbudt å være homofil i Iran. Det er homofil aktivitet man blir hengt for der i gården. UDI har altså gått langt ut over sine fullmakter - de har utvist en sjokkerende svakhet og egenmektig tillatt opphold ut over hva vi er tvunget til av FNs Høykommisariat. De har rett og slett trodd på folk.
Det forstemmende er ikke hvilken rørende tillit det offentlige Norge plutselig og aldeles uventet viser overfor et muslimsk prestestyre. Ei heller den politisk-byråkratiske striden om hvor langt en etat kan gå i å tolke politiske føringer. Nei, det triste er at nå som sist vil vi oppleve at alle partier, aviser, kommentatorer og kritikere vil enes om at UDI ikke har gjort jobben sin. Jobben deres er å holde flest mulig unna. Og tvilen skal aldri komme asylsøkeren til gode. Det er kanskje rimelig tvil om homofile iranere. I såfall skal de kastes ut. Så enkelt.
”Skandalen” er altså at vi har sluppet inn et titall mennesker som kanskje ikke ville bli steinet likevel.
Takke meg til sjakett og bunad.