H-ordet

Hun er pen. Hun er yngre enn meg, mye yngre. Hun ønsker min oppmerksomhet.Jeg vet hvorfor. Men det er også alt jeg vet om henne.
Det er sein kveld i Oslo, nedre del av Karl Johan, en ung kvinne snakker til en halvgammel mann. Alt er som det alltid har vært. Jeg vet ikke hvem hun er. Men jeg vet hva hun er. Det har jeg blitt fortalt, så å si hver eneste dag i et år, av norske aviser. Klint utover med kjempebokstaver på forsidene. Her om dagen hørte jeg det sagt på TV, som den naturligste ting av verden.
Jeg forsøker å forestille meg hva som hadde skjedd om jeg hadde brukt ordet i mitt barndomshjem. 'Mamma, i dag så jeg en hore på gata'. Eller: 'Mamma, er hun der en hore?' Det er faktisk vanskelig å tenke seg. Men det er lett å forestille seg mutterns sjokk, etterfulgt av sinne. Slike ord bruker vi rett og slett ikke, gutten min. Hører jeg det en eneste gang til, så...
Det har ingenting med prippenhet å gjøre. Det er mye enklere enn som så; det er av samme grunn som vi ikke kaller homofile for sopere, afrikanere for niggere eller spanjoler for degos. Det har med respekt å gjøre. Og respekt forutsetter individualitet. Noen ord stempler, de river individet ut av mennesket, og setter et begrep der i stedet. Betegnelsen tar all plass, det er ingenting tilbake å respektere.
En homofil kan godt være redaktør av Dagbladet eller byrådsleder i Oslo. En soper er bare en soper, og har man sett en, har man sett alle. På samme måte er en prostituert fremdeles et menneske, ulik alle andre, med en barndom, livshistorie og fremtid som bare er hennes. En hore er bare et utskudd.
Jeg er vant til at ord er viktig. Jeg har faktisk bygget hele livet mitt på det. Og jeg mener, helt alvorlig, at denne plutselige aksepten av et ord man tidligere skammet seg over å bruke offentlig, (om man ikke var full og ekkel på bar eller knisete og usikker på gutteværelset) er en forutsetning for det som nå har skjedd: At en stor gruppe mennesker, som åpenbart har det vanskelig, som har behov for hjelp, støtte, arbeidsplasser, omsorg, - alt det menneskene trenger for å leve - de er redusert til et renovasjonsproblem. De både omtales og blir behandlet på samme måte som hundebæsj. Noe som må ryddes ut av gatene, så vi andre slipper å bli tilsølt med det.
Selve ordet, leser jeg meg til, er gammelt som fenomenet selv. Det kommer fra gammelnorsk. Når det lyder omtrent likt på engelsk, er det fordi vi i sin tid lærte dem det. Derfra er det spredd, med imperialistisk kraft til alle verdenshjørner, helt ut til hjemlandet til hun som står foran meg og sier please mister. Hun bringer ordet hjem igjen.
Hôr betydde noe så enkelt ekteskapsbrudd. "Du skal ikke drive hor" som det sjette bud lød til langt inn i forrige århundre. Derfor: Om jeg skulle ha tatt imot det smilende tibudet hennes, ville det vært meg som horet. Horeriet ville ha vært mitt, og mitt alene. Men, som det lakonisk heter i mitt språkhistoriske oppslagsverk: "Medens det gamle nomen agentis for maskulinum (oldnordisk horr) er tapt, er femininet hore bevaret, i betydningen "skjøge"."
Slik - med et enkelt språklig grep, fikk vi flyttet skammen fra den skammelige til den andre. Fra den som horer, til den som ikke gjør det.
Det er selve ordet, nemmelig, som er skamfult. Det burde være situasjonen, tilstanden, den skrikende urettferdigheten i øyeblikket. Men det er ikke det. Det er hva hun er gjort til, og som hvem som helst fritt kan kalle henne, fire bokstaver hentet fra dovegger og pornoblader, løftet inn i seriøse avisledere og politiske debatter.
Ærlig talt folkens: Vi bruker da ikke sånne ord om hverandre?
Ikke om hverandre, kanskje. Men om dem. Det er nemlig det verste med h-ordet. Det var noe vi lærte våre barn å holde seg unna. Noe vi så på som et uvesen, når det ble brukt i klasserommet eller skolegården, noe vi fant omskrivninger og vakrere former for. Men når, nøyaktig, var det kom tilbake? Når ble det helt OK å slenge ut av seg? Når var det den unge prostituerte på hjørnet av Skippergata og hennes kolleger gikk fra å være prostituerte til å bli horer?
Svaret er like forstemmende som det er åpenbart og skamfullt: Da de skiftet farge.

Trygt nok for de andre

Onsdag spurte Verdens Gang sine lesere: Bør Norge sende flere soldater til Afghanistan? Nå har frivillige telefon- eller nettavstemninger av en eller annen grunn som regel en solid høyreslagside i forhold til mer pålitelige målinger. Jeg har aldri forstått hvorfor. Kanskje er det en sammenheng mellom frivillig å ville søle bort et par kroner for å være med på en avstemning ingen bryr seg om, og det å synes George W. Bush er en kjernekar. Likevel var svaret denne gang entydig: Nøyaktig to tredjedeler svarte et klart nei på spørsmålet.
Ogdetkanman godt forstå, når man leser den medfølgende tekst. Landet som skulle bli så friskt og fikst frigjort, nærmest med et pennestrøk og et bomberaid eller to, beskrives fremdeles – fem år senere – som «helvetes forgård», i store deler av landet «rår en uheldig allianse av fanatiske Taliban-krigere, narkotikabaroner og smuglerbander nærmest uinnskrenket.»
Omtrent like katastrofalt som i det like frigjorte Irak, altså. Så mye for den glamorøse eksport av vestlig demokrati. Og ned i dette voldsinfernoet er det de vil sende Norske Gutter. «Amerikanerene sier at de forventer en blodig sommer i Afghanistan, og at det nå gjelder å ha orden på nervene,» skriver VG, og sikter formodentlig til nervesystemet hos NATO-ledelsen som skal klare å overbevise skeptiske parlamentarikere om at det som trengs nå er flere soldater fra Europa.
Baredesiste ukene er det drept mer enn 400 mennesker i kjølvannet av selvmordsbombere, biler som sprenges i lufta og fjernstyrte miner. Ikke rart norske politikere nøler foran beslutningen om å utvide vårt krigsengasjement – man har både Taliban og VGs lesere mot seg. Og det siste er verre enn det første, sett fra stortingssalen.
Menerdet nordmanns vis å la seg affisere av krig, bilbomber og skjeggete mannfolk? Lar vi uttrykk som «helvetes forgård» (det er altså amerikanerne som bruker betegnelsen) påvirke beslutningene her hjemme?
Å, nei. Vi skal sende av gårde en diger kontingent, ikke mindre enn 2.000 mennesker, allerede til sommeren. Og det går etter parolen «vil de ikke, så skal de». På fly innleid for formålet, under politieskorte og med bred byråkratisk og politisk enighet bak beslutningen.
Afghanistan er nemlig trygt nok. For afghanere. Riktignok mener de selv noe annet. De mener det i den grad at de har lagt seg ned, midt i Oslo sentrum og sluttet å spise. Parolen «vi velger å dø her, fremfor å reise hjem og bli drept», nærmer seg en grotesk virkeliggjøring, idet sultestreiken passerer sitt tjuende døgn. Og leiren foran Domkirken begynner å bli et ubehagelig fremmedelement midt i det sommervarme, turist-innstilte Oslo, en påminnelse om at vi er en «verdensby», men slett ikke i den betydning myndighetene mente.
Determedandreord tid for handling – tid for politikøller, håndjern og ekspeditt frakt til Kabul. Slik viser nemlig norske politikere styrke i kjølvannet av UDI-skandaler og vettløs innvilgelse av asyl i tvilstilfeller.
Det blir sommerens første utfordring under overskriften Afghanistan for trepartiregjeringen (jeg bruker uttrykket for å minne om at den inkluderer et parti med «sosialistisk» i navnet). Den neste blir altså dette med utvidet norsk engasjement. Det er bare kort tid til NATO kommer til å be om flere tropper til landet som er helt trygt for hjemsendelse.
Jegtarsjansen på å gjette på utfallet der også. Vi kommer til å si nei. Igjen støtter jeg meg på VGs kyndige kommentator, som korrekt påpeker: «Det store spørsmålet er hvor lenge velgerne i Nederland, Canada eller Norge for den saks skyld, vil støtte krigføring i Afghanistan hvis deres soldater kommer hjem i kister.»
Detville være en enda større politisk belastning enn om noen av de sultestreikende måtte sendes ut som aske.

Fedrelandets bilettpris

7. juni tilbrakte jeg som seg hør og bør i nasjonale omgivelser, på Eidsvold. Det første som slår en er alltid hvilket lite bygg det er, nasjonens fødestue. Nesten stusselig. Jernverkseier Carsen Anker, en av landets rikeste menn, besatt en eiendom som er mindre enn en hvilkensomhelst milionærvilla i dagens norske økonomiske regime. Selve riksforsamlingssalen, med sine harde trebenker, er trangere enn entreen på en luksushytte på Hafjell.
Den neste tanken kommer automatisk: For noen store tanker som ble tenkt her! Så kompromissløst, så selvsikkert, så moderne verdensvant, med et slikt blikk for det viktige, og en slik evne til ikke å gå seg vill i småting.
Hjemveien la jeg tvers over Nordmarka, kom ned på Stryken, og lastet sykkelen ut av bilen. Marka er magisk på denne tiden av året. Hvert vann har hundre vak, hver myr har tusen hvite dusker. Det var en av de sommerkveldene man forstår hvorfor alle ekte Oslopatrioter elsker sin by like meget for dens omgivelser som for dens kjerne. Det er derfor vi bruker marka så flittig, vi som aldri har hatt sans for småbyens klamme sjarm eller det stillestående liv på landet, som ikke egentlig kan tenke oss muligheten av et liv uten asfalt under føttene, men som vet at det ligger mil på mil med stillhet og blått, hemmelig lys mellom granleggene, en halvtimes togtur fra Tøyensenteret.
Hver eneste uke siden jernsporene ble trukket gjennom skogen en gang for to århundreskifter siden, har det gåt vogner fulle av hovedstadsbeboere med ski, sykler, barn, termoser, ullsokker, kart, kompass, svipptursekker, appelsiner, kjærester, fiskestenger, kanoer, og alt som ellers skal til for å gjennomføre en bevegelse like enkel og lettfattelig som den er grunnleggende: Ut med NSB. Tilbake for egen maskin. En nasjonal ekspedisjon i miniformat, omtrent like gammel som Amundsen og Nansen, men gjentatt hver helg til langt etter internett. En evig slynge ut og inn av hovedstaden, repetert hundretusenvis av ganger, en bevegelse himmelhøyt hevet over prosaiske begreper som 'rekreasjon' eller 'friluftstilbud', det ligger så rotfestet i Kristianiatradisjonen at det er en del av byens identitet.
Til nå. På Stryken stasjon henger et oppslag som i tørt, byråkratisk språk gjør oppmerksom på at siste sykkeltog går i dag. Det er over. Den som vil se solnedgangen over Daltjuvmana fra nå av, må sette seg i bilen, ta seg en runde, og kjøre bil hjem igjen.
Det mest provoserende med dette er faktisk hverken ranet av et kollektivt gode eller torpederingen av en urban tradisjon. Det er den snusfornuftige begrunnelsen. Statsbanene har lagt ruta gjennom de blå- opg rødmerkede stiene ut på anbud. De vant anbudet selv. Blant annet ved å regne seg fram til at det er tapsbringende å frakte folk til myrull og ørretvak. Det ville koste tusen kroner pr. bilett, får vi høre, om man skulle opprettholdt sykkeltoget til Stryken.
Noen har altså foretatt økonomenes yndlingsregnestykke: Divisjonen. Jeg kjenner typen. Forsøker man å trekke inn noe som helst annet enn den hellige kostnadsberegning pr enhet, møtes man av et overbærende smil, en stemme lagt i kjære-deg-det-er-sikkert-fint-med-blomster-og-sol-men-noen-av-oss-må-være-realister-tone, og nok et regnestykke. Ingen kan diskutere med en brøkstrek, lissom.
Kapitalen har alltid rett. Men bare på kapitalens egne spørsmål. Det er ikke svaret det er noe galt med, det er spørsmålet som er dustete. Det de sier er ganske enkelt: Vi har ikke råd til å opprettholde togets hensikt. Det er tidens ypperste tanke, så langt vi klarer å drive visjonene, etter at vi fikk rikdommen. Større tanker hører fattigdommen til.
Jeg lemper sykkelen inn i bilen igjen, og kjører hjem på en vei som fremstår forunderlig gratis (sånt blir ikke dividert pr. tur), og tenker at når de først var i gang kunne de ha drevet det lenger.
De kunne beregnet prisen på Nordmarka - det er bare å ta tomteprisen pr. kvadratmeter i Holmenkollen og gange med noen millioner. Tallet man kommer fram til er styggdigert. Deretter dividerer man pr. tur utført av osloboerne - og finner ut at egentlig har vi ikke råd til å gå i naturen i det hele tatt. Hvitveis er definitivt ikke regningssvarende. På samme måte som det ikke lønner seg å frakte mennesker bare for at de skal føle at de er mennesker. Lønnsomt er det først når man frakter dem til noe som har to desimaler. Om det har en mening å bli fraktet ut til ingenting, til maurtuer og pytter med rumpoetroll i, så lar det seg ikke avlese i en eneste statistikk, og da finnes det ikke. Og slik kan man fortsette - intill man kommer frem til den naturlige konklusjon: Den luksus det er å være et menneske, lar seg ikke økonomisk forsvare.
Og dermed er vi tilbake ved utgangspunktet. Det var nemlig det de ikke forsto dengang, noen få mil nordøst for Stryken. Der de satt i en trang sal, på harde benker, i et lite hus, i et fattig land. Det finnes ikke en eneste kostnadsberegning i hele Grunnloven.
Bare en vilje til mening.