Journalismen

Midtveis i denne uka satte den britiske avisen The Mirror en ny rekord. Eller rettere: To rekorder. De var først, og de var mest. Første avis i verden til å ignorere AUFs bønn om å respektere sorgen og holde seg unna Utøya. Og mest skamløst stolt over å gjøre det.
Under den triumferende overskriften "Norway massacre: Mirror reporter first to visit Utoya" poserer avisas journalist Ryan Perry kvalmt selvfornøyd i vannkanten. "It was a haunting trip to the scene of one of the world’s most horrifying massacres, following the footsteps of a psychotic killer..." Overskriften er dekkende - artikkelen har ingen andre hensikter enn å demonstrere nettopp at de var først.
Det er hverken overraskende eller nytt at engelsk løssalgspresse er like skamløs som talentløs. Selve reportasjen er i en hver forstand unødig, og journalistisk uinterresant. Det fascinerende er nettopp selvskrytet. Avisa betrakter oppslaget som en fjær i hatten. Jeg er overbevist om at Perry både har fått klapp på skulderen fra sin redaktør, og sjalu blikk fra konkurrentene på pressepuben. Og det er nettopp det vi finner mest foraktelig i hans oppførsel som han selv vil være stolt av: Han lot seg ikke stanse.
Vi har altså et - riktignok ekstremt - eksempel på at den journalistiske tenkemåte ikke er bare litt, men helt dramatisk forskjellig fra omverdenens. Det skjer fra tid til annen. For en tid tilbake publiserte VG en fyldig billeddekning av Andreas Breivigs tilbaketur til Utøya, under politiets rekonstruksjon. Avslappet slentrer mannen rundt, fastspent med tau om livet, som om han var et dyr i bånd. På flere av bildene ser poserer han med armene strakt ut foran seg, med pekefingrene fram og de andre fingrene låst i hverandre, for å mime at han har et våpen. Som om han fremdeles holdt døden i hendene. Som om han pånytt stirret inn i ansiktet på livredde barn som hadde sekunder igjen å leve. Det er gode bilder. Skarpe og klare. Det ser ut som om han smiler.
Selv kan jeg - muligens fordi jeg har vært journalist - godt forstå at de er satt på trykk. Jeg skjønner rett og slett tankegangen bak. Men jeg klarer ikke å forklare det på en overbevisende måte for moren min. Moren min reagerer nemlig ikke som journalist, men som menneske.
Og det er nå det begynner å bli interesessant.
De første offentlige meldingene om den oppsiktsvekkende billedreportasjen kom i vårt raskeste medium, nemlig twitter: “For et kupp av VG! 26 bilder av terroristen, tele fra land...kudos,” skrev Helge Øgrim, som er redaktør i journalistenes eget fagblad. (“Kudos” er et uttrykk som brukes for å gi offentlig ros.) VGs egne journalister fulgte opp med skrytemeldinger av typen ”Glad for at vi i VG får jobbe med landets aller beste pressefotografer som aldri gir opp.” Eller:“Dagens papir-VG må være den beste siden internet kom. Så eksklusiv, så nyhetsledende, så unik – og så skremmende”
Og så unødvendig, ville nok de aller fleste utenfor journalistenes eget laug tilføye.
Igjen: Det interessante her er ikke hvem som har rett. Men den dramatiske forskjellen i hva man opplever som “rett” – og det faktum at avvikene følger profesjonsgrensene. Vi kjenner yrkesarrogansen fra så å si ethvert spesialisert område. Jurister som mener at lekfolks begreper om lovanvendelse er irrelevant. Medisinere som synes pasienters opplevelse av sykdommen er misforstått. Det er utslag av en profesjonsblindhet som utvikler seg paralellt med at fagenes særegne begreper om rett og galt blir definert – det er så å si yrkesetikkens speilvendte bilde, som fremkommer når man fra tid til annen skal vurdere seg selv. (Det skal sies at etterhvert som den verste blodtåka gled forbi, måtte også VG selv forholde seg til at oppslaget var problematisk. “Alle som ser forsiden, kan velge om de vil kjøpe avisen eller la det være. Ønsker de å se mer, så er det sterkeste bildet langt inne i avisen” presiserte redaktøren. Som om etikk hadde noe med sidetall å gjøre.)
I det journalistiske verdensbilde er begreper som “først” og “eksklusivt” helt utslagsgivende størelser. For resten av oss er det uinterresant. Det kan muligens (men uhyre sjeldent) avgjøre hvilken avis vi kjøper, men det har ingenting – virkelig ingenting – med rett eller galt å gjøre. Det er yrkesspesifike kriterier, altavgjørende fra innsiden, irrelevante fra utsiden.
Derfor risikerer vi at den nødvendige debatten om presseetikk i etterkant av Utøya kan bli skjev og uklar. Når pressen selv skal vurdere den flittige bruk av drapsmannens egne propagandabilder, av de utallige førstesidene med hans portrett, av intervjuene med de overlevende. Det er da det er nødvendig å avkrefte en mistanke om at pressens agenda styres av pressens – ikke omverdenens – behov.