Det lovede land

Da jeg gikk på barneskolen, fantes det fremdeles klasserom der det hang kart over det hellige land. Det var alltid til stede, som referansebakgrunn i kristendomstimene, som noe å feste blikket på og drømme seg vekk til resten av tiden. Kanaan som fløt av melk og honning, Jerikos murer, markene ved Bethlehem. Fremdeles kan jeg peke dem ut i blinde, med den gulnede klasseromsplansjen på stiv kartong som referanse.
Det var drømmenes og eventyrenes land, tusenvis av år gammelt, med en fortellig gjemt under hver stein, en myte bak hvert oliventre. Ingen land, ingen steder på kloden hadde tilnærmelsesvis samme magiske aura. Israel var ikke en stat, det var en drøm.
Det virker underlig gammeldags, når jeg tenker på det nå. Et støvet minne, like nær virkeligheten som de anatomiske plansjene over menneskets forplantning var i nærheten av kroppskontakt. Da livet senere brakte meg dit at jeg kunne gå fra Oljeberget til Getsemane, eller kjøre gjennom en vrimmel av veisperringer fra Bethlehem til Jeriko, var det ikke reiser i fortellinger, det var forflyttninger i politikk. Mytelandet var invadert av virkelighet. Omtrent som da anatonimen ble til tungekyss. Bare så mye mindere vakkert.
Likevel er de mytiske og drømmende forestillingene om Landet Israel, Abrehams og Isaks land, til stede, hele tiden, som usynlige premisslevrandører i diskusjonen når Midtøsten står i brann.
Det finnes saktens andre forklaringer på den absurde asymetrien i våre reaksjoner. Men det må likevel være en del av bildet. En stat som egenmektig forsyner seg av områder de har lyst på, som har reist en mur tvers gjennom annen manns land, som driver systematisk utsulting, kidnapping av parlamentarikere, som skrur av vann og strøm til sykehus og barnehager, som setter regjeringskontorene til sine naboer i brann og bomber flyplasser – joda, den norske kritikken har kommet. Klart og utvetydig: Slik skal man ikke oppføre seg. Samtidig som vi passer på å presisere at det ikke var bra å ta én palestinsk soldat til fange. Feil på begge sider, altså.
Norsk reaksjon er korrekt, saklig og avbalansert. Ikke høyrøstet, ikke sjokkert, ikke fortvilet. Fortvilelsen overlater vi til de som står midt oppi det hele. Ikke engang norske intelektuelle eller venstreradikale har kommet ut av en sommersløv agurk-tilstand for å forlange kraftigere lut og skarpere ord – i mangel av handling. Vi har rett og slett avfunnet oss med, som en slags uomgjengelig og gudegitt konsekvens av det Bushske verdensbilde, at i en konflikt der det finnes en overgriper og en overgrepet, er det slik at vi har normale politiske, økonomiske og diplomatiske forbindelser med den ene part. Den andre aksepterer vi ikke. Vi holder pengestøtten tilbake, vi lar dem ikke møte våre politikere, og vi ber dem endre sitt politiske program før vi vil snakke med dem.
Det kan ha så mange grunner det vil, og det kan omskrives på hundrevis av måter. Saken er likevel: Instruert av USA, har Norge avvist offeret, men pleier omgang med overgriperen.
I tilfredsheten over at våre ministre omsider taler med noe som kan minne om en klar stemme overfor Israel, bør vi huske på at sist et norsk regjeringsmedlem foreslo noe med substans, noe som kunne møte landrøveriet med forbrytelsens konsekvens – nemlig boykot, ble hun skjelt ut som nazist i landets største avis.
Det er med bakgrunn i en slik uoversiktlig, halvt mytisk fundert, halvt geopolitisk diktert, politisk virkelighet at hjemmesidene til ”Med Israel for fred” gledesstrålende kan fortelle at norsk samhandel med agressorene har økt med over femti prosent det siste året. Og midt i krigen kan man gå langs de velfylte hyllene på Kiwi og finne fristende poser med ’Nypoteter fra Middelhavet’. Bare om man snur pakken og leser det med svært liten skrift ser man det står ”Opprinnelsesland: Israel ”.
Og det er der – i grønnsaksdisken – Norge velger side. Det er der vi holder drømmen om det lovede land levende. På bekostning av de andre.

Tigerinnestaden

"Solen kaster sig mot jorden som en drektig tigerinde", skriver Nordahl Grieg. Riktignok om Shanghai.
Men sist uke har det kjentes akkurat slik i Oslo, i alle fall for oss sentrumsbeboere. Varmen ligger ikke som et lokk over byen i de heteste sommerukene. Den kommer som et tiger-angrep fra oven, den jager menneskene inn i de smale skyggestripene langs fortauene og etterlater dem gispende utmattet ved et kafebord, der de sitter med en is som renner bort mellom fingrene på dem, og stønner. "Kvalt i dyrefavnens kvalme, grusomt klebet fast til dypet, kravler langsomt menskekrypet," for å holde oss til Nordahl.
Det er akkurat hva vi gjør. Vi kravler langsomt og silsvettende opp for eksempel Markveien, en gang Oslos flotteste gate, vi driver med sollyset skjærende i øynene langs et asfaltdampende elveløp av en gate, de av oss som vandrer til og fra en arbeidsplass for å bedrive den absurde sommerøvelse 'å holde hjulene i gang'. Som om noen orket å dreie så mye som et tannhjul i denne heten.
Vi stønner, vi sukker, vi gisper under varme-åket. Og vi har det vidunderlig. Aldri er Oslo bedre enn nå. Når sommeren har overtatt byen og den ligger der som et fikst ferdig vers i en Lillebjørn Nilsen-sang., når turistbodene er overfyllt av absurd utseende trollfigurer, vikinghjelmer og nesten ekte lusekofter fra Kina, når hver gressflekk innenfor ring to er prydet ev en solmadrass med et menneske på, når halve befolkningen - de som kan - har dratt ut på øyene eller i strandklanten, for å vende tilbake mot kvelden når det kommer noe som kan minne om en luftning i varmedisen.
Om de da ikke har vendt sommerbyen ryggen for noen uker. Det spiller liten rolle, vi er like mange som før, vi er fler, vi har besøk fra Stranda og Shanghai i Oslo i juli, vi leker verdensby, og vi klarer det aldeles utmerket.
Derfor er det med et skeivt flir vi blar i avisene og ser at det er blitt tid for Tigerstadens årlige selvpisking, like sikker som agurkhøsten og fallende jordbærpriser: I Dagbladet står et knippe kjendiser fram og sier at det ikke er noe særlig å oppdra unger i hovedstaden. I herværende avis iler Jens A Riisnæs - som har klart å få seg tildelt den mildest talt pussige yrkestittelen 'reiseguru' - til, og sier at turister bør velge Bergen, for Oslo ser ut som "Øst-Europa før jernteppets fall". Jeg hever blikket fra kafebordet, ser ut over Olav Ryes plass med sitt stemmesurr, sine tunge løvkroner, sin fontene, sin strenge geometriske form, kranset av en vrimmel av serveringssteder, fyllt av barnevogner, flørtende ungdom strødd i gresset, gamle menn på benkene, smykkeselgere, døsige hunder, lykkelige barn som skal få privilegiet å vokse opp i denne byen, og jeg tenker at det ser nøyaktig ut som en grønn lunge i Firenze.
Jens A Riisnæs er fra Drammen. I rest my case.
Skjønt - nederst i parken fanges blikket av noe nytt. Noe er endret. Eller rettere sagt - noe er borte. Der, midt på det som utgjør grøntanleggets sørlige fondvegg, har rekken av kafebord hatt et avbrekk, der har det stått sykler. Skinnende nye og fancy saker med speedwaystyre, avanserte terengsykler og halvreparerte vrak om hverandre, det har vært et evig renn ut og inn av byens tohjulsfanatikere, for her - midt på Løkka - fant man Oslo Sykkel Compagnie, en drøm av en butikk, et oljeluktende, krom-glinsende, skiftenøkkel-klikkende eventyrrom der man fikk like god service om man spurte etter en ukurant links-skrue til navet på DBS' 70-tallsmodeller, som om man skulle kjøpe en 12000-kroners Trek-sykkel med fjærdemping.
Nå er den vekk. I stedet er rutene fyllt opp med prangende plakater om at nå kan vi glede oss, for her - ganske snart - kommer et meglerfirma.
Slik har det blitt - byen tåler ikke sin egen rikdom. En sykkelrepratør tilfører byrommet noe. Meglerfirmaer er som inntauingstomter for biler - de må vel ligge et sted, men de gir ingenting tilbake. En skate-rampe hadde vært bedre. Eller et pissoir. Men byen har underlagt seg markedsloven, og det dyre og unødige presser seg fram, på bekostning av det nyttige.
Det er nok et lite skritt i den langsomme ødeleggelsen av en bydel som vi kan iaktta så og si hver dag. Sist var det 'Spøk og Spenning', byens fineste butikk for brukte tegneserier, som ble fordrevet fra Torvald Meyers gate til fordel for nok en gourmetrestaurant. Og før det kolonialen på hjørnet av Nordre gate, som røyk til fordel for en av de Deli-de-luca-kloningene som sprer seg som meslinger langs bygatene. På de ti minuttene det tar fra Sofienbergparken til Eventyrbrua, har man nå seks, klin like, kjedebutikker som selger den samme liksom-urbane, liksom-moderne og overprisede blandingen av glossy ukeblader, vassen pulverkaffelatte og ruccolasalat i isopor. Urbant, my ass. De er ikke noe annet enn pølsebuer med stormansgalskap.
Oslo - verdens flotteste sommerby - har ikke sin verste fiende hverken i dårlig rykte eller fortidens synder. Det er fremtiden som er skummel. Vi selger identiteten vår stykkevis. Det hadde vært grunn til å hisse seg opp over. Om det ikke var alt for varmt.

Aksjeselskapet Gynt

Kjell Inge Røkke har fått årets Peer Gynt-pris, leser jeg. Prisen deles ut av noe som heter Peer Gynt A/S, og bare dét er ganske artig. Men langt morsomere er årets valg. Jeg er faktisk imponert over det mot våre folkevalgte har utvist ved tildelingen.
Det er nemlig dem som har stemt prisvinneren fram, selv om aksjeselskapet som har navn etter verdenslitteraturens største løgnhals, steller med noe så banalt som å øke omsetningen for bedrifter i Gudbrandsdalen. Vi har altså allerede i utgangspunktet en suppe av penger, litteratur, nasjonale ikoner og politikk. Men som vi vet: Når utgangspunktet er som galest, blir resultatet ofte orginalest. Og det er nettopp hva som har skjedd.
Som sagt, jeg er imponert, og ikke så rent lite positivt overrasket over stortingsrepresentantenes litterære skjønn. Vi har vært gjennnom en serie forvirrete tildelinger - Josten Gaarder, Anne-Cath Vestly og Åsne Seierstad, for å nevne noen. Og i år sto valget blant annet mellom Nobelkomiteen, Mari Boine og Jon Fosse, men man valgte altså å bringe prisen dit den hører hjemme: Til næringslivet.
La det være helt klart, for den som ikke husker sitt gymnaspensum: Det er ikke noe komisk over "arrangements- og utviklingsselskapet Peer Gynt A/S", det er en konstruksjon helt i tråd med Ibsens intensjoner. Peer var nemlig ikke først og fremst reingjeter, jentefut eller eksistensiell grubler. Mer enn noe annet var han forretningsmann.
Og ingen hvilkensomhelst forretningsmann heller - han startet "som fattig karl med tomme hænder" (som...ja akkurat) og bygget seg opp, inntil han "bar navn af Krøsus mellem Charlestowns redre" (nettopp).
Amnesty International har sendt brev til norske stortingsrepresentanter, for å påpeke at det med å "gjøre Norges navn kjent i utlandet", (ett av kriteriene for prisen), kan gjøres på mer fintfølende måter enn å vedlikeholde torturinstallasjoner i Guantanomo bay. Det er, som vi husker, en viktig inntektskilde for årets Peer. Fredrik Heffemehl, mangeårig leder av Norges fredsråd, har på sin side gjort oppmerksom på at det finnes andre metoder for å "markere seg på en positiv måte på det samfunnsnyttige plan" (et annet kriterium) enn å bli dømt for korrupsjon, og at det er noe tvilsomt av den første statsmakt å hylle en mann som er under behandling av den tredje.
Til disse er det bare å spørre: Har man ikke lest stykket?
Peer Gynt forlot Norge hals over hode, etter en svært grov forbrytelse og en gigantisk fyllekule. Han hadde allerede da et rykte som svindler og sjarlatan. Et falsk båtførerbevis er småtteri i forhold. Ute i den store verden bygget han opp en formue tuftet på slaveri og hedenskap: "Negere til Karolina og gudebilleder til Kina". Altså: Folk i fotlenker den ene veien - falsk ideologi den andre. Men helledussen, da Amnesty: Dette er da nettop hva Guantanamo handler om?
I tillegg - selvfølgelig - til ydmykelse, tortur, menneskerettighetsbrudd, og en lang rekke ting som kler en kynisme verdig Peer Gynt. Røkkeselskapet Aker har kommet med et slags famlende forsvar for sin deltakelse i den største politiske skandale på den vestlige halvkule de seneste år. Den er som klippet ut av nasjonaleposet:
" De finder nok bedriften svævende på det tilladeliges pynt? Jeg selv har følt det samme levende. Jeg fant den endog odiøs. Men, De kan tro mig, først begyndt, det holder hårdt at slippe løs. Ialfald er det yderst svært i slig en stor forretningsførelse, der sætter tusender i rørelse, at bryde ganske overtvert."

Skrevet om til dagens toneangivende norske ideologi, målbåret av Aker og heiet fram av stortingsrepresentantene: "Så mange penger som vi tjener nå, kan man vel ikke kreve at vi bare skal stoppe?" Det er ganske opplagt at hverken Nobelkomiteen eller Jon Fosse har levd opp til denne fine og presise ekseplifiseringen av det "Gyntske jeg". Som altså er å være seg selv. Nok.
For 140 år siden var det en grotesk parodi. Nå er det årets nordmann.