Nødvendig unødighet

Denne bloggen sovnet stille inn for en tid siden. Den glipper litt med øynene nå, bare for å få det følgende på nett, hentet fra Dagsavisen 9.jan. Sukk.


Nå nytter det ikke å holde igjen lenger. Tegningen må publiseres. Derfor gjør jeg som så mange andre i disse dager: Jeg gjør det selv. Ikke fordi den er viktig. Men fordi den er uviktig.
En voldsmann trenger seg inn i en bolig i Århus, for å skade – kanskje drepe – en dansk tegner. Slik ble det nye årtiet innledet med et grimt ekko av det gamle. Angrepet i Danmark er alvorlig, langt ut over de skader det har påført en vettskremt femåring og hennes bestefar. Blant annet har det ført store deler av skandinavisk samfunnsdebatt nok et hakk ned mot lavmålet.
Selvfølgelig må enhver diskusjon om Muhammedtegningene, deres skapere, deres publisister, deres fanklubb og de som er skeptiske til dem begynne med det åpenbare: Det skal være både lovlig og trygt å sette ting som dette på trykk. Det er ikke diskusjonens konklusjon (slik noen later til å tro), det er dens utgangspunkt: Dette har vært, det er, og det skal i femtiden være ytringer godt innenfor det mulige. Og den som utøver lovlige handlinger har rett til å leve trygt i landet. I Norge, som i Danmark, hersker det i dag (i motsetning til hva man forsøker å fremstille det som) praktisk talt kollektiv enighet om dette, uavhengig av religion og politisk ståsted.
Derfor er hendelsen i Århus først og fremst et eksempel på usedvanlig slett arbeid fra dem som har til oppgave å sikre livet til Danmarks mest beskyttede mann. Når det selvfølgelige er blitt farlig, har noe i samfunnet sviktet. Ikke ideologisk, men rent sikkerhetsmessig.
Likevel er det verd å tenke over – enda en gang – norsk presses, og norsk offentlighets vaklende holdning til selve spørsmålet om karikaturene kan, bør eller skal trykkes – og hvilke konsekvenser man trekker av sitt standpunkt. I denne spalten har jeg tidligere gjort meg til talsmann for at den angjeldne karikaturen er et dumt og respektløst stykke polemikk, en tegning som ikke har verdi annet enn som en villet provokasjon, fremsatt i den hensikt å såre andre menneskers følelser og vidrebrakt for å demonstrere egen fortreffelighet. Derfor har jeg aldri forstått eller akseptert en argumentasjon som går ut på at det foreligger en slags forpliktelse til å sette den på trykk. Uansett om ting er – og skal – være mulig å si, blir det ikke nødvendigvis beundringsverdig å si det.
Likeledes finner jeg det mildest talt pussig når det argumenteres som om tegnerens sikkerhet øker ved at flere publiserer, helst samtidig, og helst i demonstrativ, ikke saklig hensikt. Antakligvis er det omvendt.
Det er ille nok at forvirrede islamister og politiske banditter hausser disse strekene opp til noe viktig. Det er ingen grunn til at vi andre skal være med på det. Tegningen bør – om og når den skal publiseres – gjøres tilgjengelig med et skuldertrekk, som den likegyldigheten den fortjener å være.
Når jeg har kommet til at det må til, er det ikke fordi den aktuelle tegningen eller de øvrige Muhammadkarikaturene er viktig eller nødvendig på noen som helst slags måte. Ikke engang for å demonstrere at her går grensen. Tvert imot: Tegningen – og publiseringen av den – bør snarest mulig alminneliggjøres. Det går kortere og kortere tid mellom hver gang vi ser overdrevne beskrivelser av Norge som et land med avstumpet, "halv ytringsfrihet", eller at norske redaktører har gjort et "knefall for terror" ved å velge bort noe de finner å ikke være verd trykksverte. Om dette får fortsette lenge nok, kan vi få et debattklima som er forpestet. I verste fall et der islamistisk fanatisme og selvfornøyde pompøsitet vil kunne trives i gjensidig selvbekreftelse, mens posisjonene innimellom marginaliseres.
Nyhetsmessig har det ingen interesse. Om noen ikke har fått med seg hvordan profeten ser ut i dansk strek, må de være godt under gjennomsnittlig interessert i verden rundt seg. Snakket om at den er unndratt offentligheten, kneblet eller usynliggjort er rett og slett ikke riktig, Muhammad-med-bombe-i-turban-tegningen er langt mer vidspredd enn for eksempel tilsvarende anti-jødisk propaganda. Men vi kan ikke komme i en situasjon der det å forsvare retten til å trykke dette, er forbeholdt dem som er enig i tegningens mer enn tvilsomme budskap: At profeten representerer terrorisme. Vi må rett og slett bidra til å skalere både tegningen og debatten ned.
Slik ting har utviklet seg, kommer vi ikke videre, noen av oss, før den har stått på trykk. For ordens skyld har jeg derfor vekket til live min egen, slumrende blogg og lagt den ut der. Adressen er aheger.blogspot.com.

Det var det, og her er altså bildet. Big deal.: