Ingen

Det er Ingen som brenner bildekk, knuser butikkruter og okuperer hele bydeler i Paris.
De har ikke navn, ikke talsmenn, ikke en organisasjon, ikke et parti eller et program. De er bare en flokk av trøbbelmakere. Omtrent som i Soveto, i sin tid.
Hva er det helt spesielle med et menneske, som skiller det fra andre diffuse begreper, som ’opprører’, ’fransk-marokkaner’, ’nordmann’, ’muslim’, ’kvinne’, ’frimerkesamler’, ’turist’, ’fattig’, ’drukkenbolt’, eller annet vi kan finne på? Det er dette: Det har et ansikt. Et navn. En barndom. En historie som er dets egen, unike, aldri tilbakevendende, aldri helt lik de andres.
På samme måte kunne man spørre: Hva er det som skiller jordskjelvet i Asia fra tsunamien? Det er ikke antallet døde. Ikke hvor raskt vi glemte det ene, og hvor lenge vi skal huske det andre. Ikke den groteske forskjellen i antallet kroner samlet inn, antallet minutter på TV, hjelpeorganisasjonenes utholdenhet eller mengden bekymrede meldinger om hva vi skal gjøre for at det ikke skal skje igjen.
Det er navnene.
Husker vi ikke navnelistene? Det nitide identifiseringsarbeidet? Hvert halvt oppløste lik, hver giftering, hvert pass der sjøvannet hadde visket ut fødested og nummer, skulle møysommelig spores tilbake, finne sin kiste, sine etterlatte. Døden hadde navn og adresse. Den tilhørte noen. En barndom, en slektning, en elsket.
Det dør folk nå også. Kulden legger seg langsomt over de istykkerslåtte husklyngene i Kashmir, et sted kryper en niåring inn under en stein, og innen denne artikkelen er ferdig lest er han død. Han kan ha hett Ali, Omar, Jahveed. Det spiller ingen rolle, han kommer aldri til å få igjen navnet sitt.
Hver dag, har jeg latt meg fortelle, skylles det lik opp på strendende ved Gibraltarstredet. Det er folk, stort sett unge, sterke menn, som har forsøkt det vettløse og meningsløse: Å svømme til Europa. Det finnes de som overlever; de blir satt på en båt tilbake. De trenger hverken navn eller nummer for det – det er Ingen som har kommet, og Ingen som forsvinner. De har ikke engeng privilegiet av å være ’de andre’, de er ikke sett, ikke registrert, ikke til stede.
Men ingen kan være Ingen.
Det skjer et revolusjonsforsøk i Europas hjerte nå. Sikkert et mislykket et, men Paris har nå engang vært fødestedet til noen av de mest storslåtte hendelsene i fortellingen om dette kontinentet – og noen av de mest hjelpeløse. Forrige gang det skjedde, var jeg selv meget ung. Men fremdeles snakker vi om 1968. Forskjellen var selvfølgelig: Opprøret hadde navn. Det hadde ansikter. De var noen.
Det som nå skjer er bare det store navnløse, digre uhyret som reiser seg, i bydeler vi ikke ante at eksisterte, i mengder vi ikke har erkjent, de er ikke sett, ikke akseptert, ikke til stede. Det er en masse ungdommer som er lei av å være ingen. Lei av av å være jobbløse, husløse, fremtidsløse. Men de er, selv om de er alene om å vite det. Guttungene i forstedene utenfor den franske hovedstaden demonsterer for et hoderystende Europa, mest opptatt av handelsavtaler og integreringsprosjekter, en gammel og skremmende sannhet: Den som er Ingen har heller ingenting å miste. Og den som ikke har noe å miste, er farlig.
Vi kjenner ikke navnet eller historien til én av rebellene i Clichy-sous-Bois. De finnes, likevel. Og de lærer oss det vi burde visst. Ingen kan være ingen. Til sist reiser man seg, og gjør seg synlig. Eller, som det heter i en av verden flotteste sanger, som første gang nådde berømmelse nettopp i Paris, dengang det begynnte, det vi stolt kaller vår egen tid: Nous ne sommes rien, soyons tout. Vi som intet er, skal en gang bli alt.
Det er fra Internasjonalen, første vers. Tesen forandret i sin tid verdens utseende.