I skyggen av likhaugene

Denne uka ble nordmenn minnet på noe viktig. Noe vi aldri kan minnes på ofte nok, noe vi burde komme tilbake til igjen og igjen: En serie med feil tenkning, gale valg og moralsk svikt så lang, så omfattende og så fatal at det burde få oss til å slå blikket ned, stanse og betrakte våre egne tanker med stadig ny skepsis.
Holocaustsenteret ble åpnet i Oslo. Det er bra. Det er på tide. Holocaust er ikke noe vi legger bak oss. Det er ikke noe det kommer nye hendelser som legger seg over, det lar seg ikke viske ut, det blekner ikke med tiden, det fortapes ikke i generasjonene, det er ikke som Krim-krigen eller Mandsjuria-krisen eller slaget ved Poltava som kan finne sin plass i en historisk kronologi og overlates til spesielt interesserte ettersom tiden går.
Holocaust er – og vil alltid være – fortellingen om vårt kontinents store utfordring. Og vi skal leve med vissheten om at vi ikke besto den. Det er et nederlag vi aldri vil komme over, det er det punkt der det moderne Europa sviktet. Helt uavhengig av hvor lenge vi pynter oss med at gutta på skauen slo Wehrmacht-soldatene, at England, Sovjet og USA tilfeldigvis var sterkere enn Italia, Japan og Tyskland, eller at demokrati faktisk viste seg å være en bedre måte å ordne samfunnet på enn fascisme.
Den moralske lakmustesten lå et annet sted. Den handlet om et spørsmål som skar utenpå politikk og nasjonale grenser. Den handlet om å definere noen medmennesker som «de andre». Og i neste omgang å si at de godt kunne dø, fordi de var andre.
Det er på dette punkt verdenshistorien plutselig springer ut av boksidene og glefser leseren i ansiktet med spørsmål som handler om ham selv. Holocaust er ikke en historiefortelling. Det er beretningen om den testen vi alle kan bli utsatt for, som vi ikke kan sivilisere oss bort fra, for det var et sivilisert, velutdannet samfunn som ikke besto.
Vanlige, trygge og trauste lensmenn og politifolk stemplet jødepass og hentet familiefedre ved midnatt. Drosjesjåfører kjørte dem til kaia. Matroser løsnet trossene, skipskapteiner satte kursen sørover, lokomotivførere dampet mot endestasjonen. Det skal et omfattende samarbeid til for å få sånt til å virke. Det var ikke systemet som sviktet. Det var menneskene.
Holocaust er det forferdeligste eksempel vi kjenner, på hvor feil det er mulig å ta. Derfor er det også det kraftigste retoriske bildet vi har.
Praktisk talt enhver sammenlikning blir absurd skjev, ethvert bilde får sitt egentlige motiv satt i skygge, enhver politisk parallell krølles sammen i det øyeblikk det settes i relieff til det kollektive ansvar for seks millioner indistruelt utryddede mennesker.
Det er derfor eksempelet Holocaust skal brukes med varlighet. Det er også derfor ingen bør gjøre noe så billig som å slå politisk mynt på noe som er kjøpt så dyrekjøpt.
Høyres leder Erna Solberg benyttet anledningen ved åpningen av Holocaustsenteret til å grafse til seg noen lettkjøpte poeng: ...vi lever i en tid da Holocaust stadig blir misbrukt og forvrengt av norske debattanter på den politiske venstresiden...
Hun har rett i at det er forstemmende når man river nazisymboler ut av historiebøkene og kleber dem på politiske meningsmotstandere, slik vi har sett ett – 1 – eksempel på i det siste (og det er ikke Jostein Gaarder). Men det er så man blir flau på partilederens vegne når hun forsøker å plassere fenomenet «misbruk av Holocaust» langs den kommunalpolitiske partiskala.
Skal vi først gå inn i denne usedvanlig skitne mudderkastingen, bør det være lov å minne om noen enkle fakta: For det første at i den grad Holocaust-fornektelse finnes i Norge, er 90 prosent av den fortøyd langt ute på den politiske høyresiden. For det annet, og viktigere: I striden om land i Midtøsten, er det faktisk ikke palestinernes forsvarere som oftest misbruker Holocaust i sin retorikk. Det er andre.
Viktigst, for Erna, hennes politikerkolleger og for oss andre, er likevel at den største lærdommen fra Holocaust ligger et annet sted. Som engelskmannen C. P. Snow sier det: Når man ser på menneskehetens lange og dystre historie, finner man langt flere forferdelige forbrytelser begått ut fra lydighet enn av opprør.
Det var ikke de som brøt reglene som sendte folk i døden. Det var de som fulgte dem. Noe å tenke på ved neste utsendelse til Somalia eller Afghanistan.

Diskusjonen om oss

Det skjer alvorlige ting i Midtøsten. Nå.
På Gazastripen dør premature barn fordi sykebilene har like vanskelig for å trenge gjennom veisperringen som pusten i en alt for ung strupe. I bortgjemte landsbyer i Bekaadalen dør gamle kvinner, fordi det går raskere å forflytte seg med stridsvogn enn med krykker. I neonopplyste gater i shoppingstrøket i Haifa dør leende tenåringer på vei til skolen fordi en rakett fra himmelen tvinger seg fram raskere enn knisingen i en venninneflokk.
Det er dette grusomt alvorlige som skjer, som verden sjokkert og hjelpeløst betrakter, som er en følge av finurlig storpolitikk og langvarig pragmatisme: Folk, vanlige mennesker, bønder som skal pleie sin olivenlund, arbeidere på vei til jobb, mødre som nettopp har vinket farvel til familien sin, spedbarn som akkurat har sovnet, besteforeldre som skal til å ta dagens første kaffekopp, unge elskende ennå med et skjelvende smil om munnen, alt dette som utgjør menneskene, alt dette som er oss, uansett hva vi tror på og hvordan vi ser ut - de dør.
I denne uken begynte Norge endelig å diskutere det som skjer i Midtøsten. Det var på tide, etter stadige omdreininger av voldsspiralen, etter årelang systematisk urettferdighet, etter hemningsløs distribusjon av usikkerhet og frykt, etter at vi i årtier stilltiende og med politisk snusfornuft har latt medmennesker lide under byrden av geografiske nødløsninger og kynisk spekulasjon i vår evne til å se en annen vei.
Det er et av verdens vanskeligste spørsmål. Det har kalt på vår oppmerksomhet siden frøene ble sådd i kjølvannet av en krig som tilhørte våre besteforeldre, siden planten spirte gjennom våre foreldres trygge generasjon, til det eksploderte midt i vår egen samtid: Hva mener vi om staten Israel, om dens krav på sikkerhet, om dens krav på land, om dens krav på respekt, om dens eksistensberettigelse?
Og hva mener vi om dens befolknings trygghet, om dens naboers bevegelsesfrihet, om dens utenriks- og sikkerhetspolitikk, om dens ekspansjoner inn i andre menneskers hager og dens frykt for utslettelse?
Omsider - etter lange og trege sommeruker der Norge sløvt og pliktmessig registrerte stadig nye overgrep i det bibelske land, eksploderte debatten. Med ett viste vi det engasjement som uskyldige menneskers lidelse og død faktisk krever av oss. Endelig fant vi vår inngang, vår måte å vise at vi brød oss om de bombede barna i Qana og de drepte busspassasjerene i Tel Aviv. Avisforsidene ble ryddet, rentehevinger og bygging i kystsonen ble kastet ut av debattprogrammene. Norge diskuterte Midtøsten. Eller riktigere: Vi fant noe i dette forferdelige alvor som vi kunne bry oss om. Nemlig en norsk forfatters talemåter.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest at det eksplosive engasjement etter Jostein Gaarders utblåsning i Aftenposten er et sunnhetstegn. Det tviler jeg på. Bare unntakelsesvis kan innleggene karakteriseres under rubrikker som 'viktig debatt' eller 'nyttig utlufting'. Vurdert i forhold til Midtøsten-problematikkens kompleksitet og blodige alvor, har 'Gaarderdebatten' så langt vært en deprimerende dokumentasjon av et umodent debattklima. Nitti prosent av nettinnleggene og et solid flertall av avisskriveriene har vært en oppmarsj av meningsløse skjellsord og grunnløse beskyldninger, vikarierende motiv og forsøk på å parkere debatten i et landskap der enhver kritikk av staten Israel er lik jødefiendtlighet og Hollocaust-fornektelse, og alt forsvar av staten Israel er lik imperialisme og ufølsomhet.
Innlegg etter innlegg terper det på det fullstendig uinteressante spørsmål om hvorvidt Gaarder er antisemitt eller ikke - uinteressant fordi svaret er så himmelropende opplagt: Det er han ikke. Gitt alle de ekte jødehatere som faktisk finnes der ute i verden, blir det å velge seg en humanistisk filosof å skrike etter en fiende som ikke finnes. Eventuelt å etablere et fiendebilde som omfatter praktisk talt alle. Omtrent som om det var det man ønsket.
I etterpåklokskapens lettvinte lys kan vi riktignok si at dumt var det å tro at folk leser en aviskronikk som de leser en litterær tekst. Enda dummere å velge en gammeltestamentlig litterær form for å angripe gammeltestamentlig politisk tenkning. Fryktelig dumt å bruke uttrykk som 'vi' og 'dem' og å si - selv i retorisk sammenheng - at 'vi ler av dette folket'. Det gjør "vi" nemlig ikke. Gaarder minst av alle. Og aller dummest å redusere verdens vanskeligste politiske felt til et spørsmål om privat harme. Sånn sett kan man alltids forstå både aggresjonen og engasjementet i den sløve sommernasjonens plutselige oppvåkning til politisk dyst.
Men de døende i Bekaadalen har ikke kommet en centimeter nærmere livet av at hele Norge diskuterer Midtøsten. Nok en gang diskuterer vi nemlig først og fremst det eneste som virkelig kan fange vår interesse: Oss selv.

Moralfilosofi fra Buskerud

Det er et gammelt ord som heter at det skal sterk moral til, for å selge gummistrikk som metervare. Antakligvis er det derfor vi nordmenn er så flinke til det. Ikke å selge gumistrikk altså – men å hanskes med etiske dilemmar som er enda mer krevende.
Nå har det nemlig skjedd igjen. Torsdag gikk Amnesty ut og minnet oss om noe vi egentlig visste, men som vi har behagelig fortrengt: At de ”intelligente” presisjonsrakettene som for tiden river opp sykehus og barneskoler på Gazastripen og i Libanon, ville blitt på sine utskytningsramper hvis det ikke var for drivstoff fra den norske hjørnesteinsbedriften Dyno, plassert midt i de sommervarme og fredelige jordbæråkrene på Hurum.
Og dermed er alt klart for reprisetimen. Vi har vært gjennom det før, nemlig. Vi kjenner debatten, fra Afghanistan, Irak og utallige tidligere runder i Midt-Østen: Med sjokkert undring og overraskelse blir selvfølgeligheten mottat i det politiske miljø. Og med uangripelig moralisme kommer norske stortingsmenn og kvinner til å stå frem på rad og rekke og forsikre oss alle om at dette slett ikke var meningen.
Norge er stolte av sine våpenleveranser – og det med god grunn. Dødelig maskineri i våre dager lages med ekstremt høy presisjon, og tilsvarende prislapper. Bare det aller beste av det beste er godt nok, verdens dyktigste ingeniører er i sving, verdens beste råstoff er benyttet, ekstremt kompliserte programmer brukes når utallige finjusterte detaljer skal føyes sammen til noe av det ypperste menneskeheten har frembragt. En liten feil, og det verste vil skje: Noen vil overleve. Og til dette store globale puslespill er altså vårt lille land funnet verdig til å levere et par brikker. ”Norge” er nemlig en merkevare som borger for kvalitet.
Raketten det er tale om bærer det meget presise navn ”Hellfire”. (Man kan si mye rart om både amerikansk og norsk våpenindustri, men de har en evne til å navngi sine produkter som bare overgås av tegneserieskapere). Det er noe til mordvåpen! Et stålrør så fullstappet med høyteknologi at én enkelt sånn sak har større datakraft enn det samlede antall pc’er på palestinske undervisningsistitusjoner. I følge Redd Barna er 45% av de drepte så langt i krigen barn. Og med Hellfire blir de utryddet mer effektivt enn noen gang siden Herodes. Om selve eksplosjonen ikke skulle ta livet av dem, blir de rett og slett stekt. Bokstavelig talt.
Det er her strikken begynner å bli tøyd lenger enn det som godt er. Stekte småbarn passer dårlig sammen med vår merkevarebygging forøvrig. Det med ”humanitær stormakt” og sånn.
Av en eller annen grunn virker det også som om folk synes det er noe rart, eller ulogisk, i at vi er med på barnemyrderiene. Selv har jeg vanskelig for å forstå akkurat det punktet. Dette er en krig der vi har parlamentarisk kontakt, store handelsavtaler, tett diplomatisk samarbeid, og ikke minst samme hovedalliert som én av partene. Den andre parten har vi politisk boykottet, diplomatisk fordømt og økonomisk avskåret. Om man ikke ser på hva vi sier, men hva vi gjør, kan det oppsummeres enkelt og greit: Vi er på Israels parti.
Skjønt så enkel er selvfølgelig ikke virkeligheten i gumistrikkfabrikantenes kongerike. Tross alt var det vår egen Henrik Ibsen som skjenket verden det glimrende slagord ”Jeg protesterer for all verden, men blir villig med på ferden.” Dette er en krig vi er mot, la det være krystallklart. Det har vi sagt, og det står vi på. I dette spørsmål har vi vært like lite til å misforstå som en avholdsmann som driver en brennevinssjappe. For en utenforstående kan det likevel ikke herske særlig tvil om hva som er den naturlige endestasjon når Helvetesilden fra Hurum skal eksporteres. Og eksporteres skal den vel?
Som Fremskrittspartiets mann så presist fastslo i debatten: ”Når man driver med våpenindustri, kan det dessverre av og til skje at våpen brukes til det som er meningen med dem.” Godt sagt. Underliggende finner man selvfølgelig den like truende som absurde mulighet: At vi ikke skulle drive med våpenindustri. At vi rett og slett skulle holde opp, fordi uansett hvor hardt vi ønsker det kommer det til å skje igjen og igjen at folk skamløst – og ganske uten tanke på norske politiske forsikringer – begynner å bruke det de har kjøpt av oss.
Eller, som Arbeiderpartiets representant fra Buskerud, Torgeir Michaelsen (avhengig av både skatt og stemmer fra Hurumlandet), oppsummerer til NRK, bedre enn Ibsen kunne ha diktet det i sitt mest infame hjørne: ”Amnestys krav om strengere regler vil gå for mye utover våpenindustrien. Vi må ikke glemme at selv om krig er vondt og vanskelig, har vi en stor industri her i Buskerud som er høyteknologisk og ledende i verden..”
Ja det skulle tatt seg ut, om vi glemte Buskerud bare fordi krig er litt ekkelt.