Hva gjør vi nu, lille du?

Kjære Danmark. Kjære venn og kompis. Jeg tenkte jeg skulle skrive litt, det har jo skjedd så mye i det siste. Og vi har tenkt så mye på deg.
Ikke at det er så spesielt. Du vet det jo, gamle dreng: Alle nordmenn tenker mye på Danmark. Det er fordi vi vet, innerst inne, at egentlig er det oss. Oss to. Norge er jo så nytt, vi er ikke et land med en hel historie sånn som du og Sverige. Dere var på en måte Mamma og Pappa, dere. Og vi var den oppløpne guttungen som flytta ut, da vi ble for selvsikre og kranglevorne og vanskelige å være i hus med. Du var Mamma. Han var Pappa. Og vi har alltid tenkt, selv om vi ikke sier det, at det er som i sangen: ”Min far var tosset, min mor var normal.”
Det var liksom deg vi kikket på, Danmark. Det var du som var lun, snill, overbærende, du drakk øl midt på formiddagen og kalte det ”kun en lille øje-åbner”, du sa ting som ”det var så lid’t” og ”gø’r det noget?”, vi så på deg, og vi tenkte: Jeg skulle ønske jeg var så kul. Så avslappet. Så i stant til å ta ting som de kommer, være seg selv og åpen for det nye – samtidig.
Husker du da du fikk Christiania, Danmark? ”Fred, frihet og alt gratis.” Langt hår, blomstermalte folkevognbusser, urtete og hasj. Vi fikk ml-bevegelsen, vi. Stalin, kadervurderinger og avholdenhet i folkets tjeneste. Det var akkurat som om vi gjorde samme ting, bare at du lekte og lo klokt mens du gjorde det. Vi satt og var sure og alvorlige.
Slik dere hadde Tivoli midt i byen. Der har vi Tinghuset. Vi legger ikke karuseller midt i hovedstaden. Slik deres mest berømte maleri heter ”Hipp, hipp hurra!” Vet du hva vårt heter? Ja, du vet. Det heter ”Skrik”. Sånn er det. Der har du forskjellen på oss.
Det vil si: Det er sånn det har vært, sånn vi har vennet oss til det, helt fra dengang dere valgte en naiv eventyrforteller og vi en seriøs dramatiker som nasjonalskalder. Vår sa: "Hammerslag på hammerslag, inntil livets siste dag." Deres sa: "At leve er ikke nok - solskin, frihed og en lille blomst må man ha'!"
Og der, ved nasjonalskaldene, begynner min undring. Her om dagen ble jeg oppringt av en kulturjournalst. Hun ville vite hva jeg syntes om 'den danske kulturkanon', et statlig(!) initiert tiltak der en offentlig oppnevnt(!) komité(!!) har laget en liste over forskjellige viktige kulturytringer, fra Guldhornene til Anders And. Det må man ha for å forstå og lære seg ”de kunstneriske og kulturelle værdier, som vores samfund bygger på,” som kulturministeren deres sier det. Jeg sa det jeg tror de fleste nordmenn tenker. At dette høres ut som politikk. At det handler mer om å holde noen ute, enn å få dem inn. Og at det handler om usikkerhet og arroganse, som er to ord for det samme. Hvis man ikke vet hva det er å være dansk, hjelper det ikke med en liste. Og hvis man vet det, trenger man ingen.
Ærlig talt, Danmark: Det der høres ut som noe vi kunne funnet på. Noe vi kunne postulert med norsk selvhøytidelighet, og som du kunne sendt et fedt grin mot, mens du mumlet noe om at alt blir høyrøvet når det passerer Skagerak.
Så kom dette med at du har bestemt at innvandrere som skal gifte seg med noen fra hjemlandet må være 24 år. 24! ”Er det ditt alvor?” som en danske sa, engang da jeg forsøkte å forklare ham at noen steder i Norge var det slik at for å få seg en bajer, måtte man kjøpe en hel kasse. Det var jo dere, ikke vi, som visste at man kommer ingen steder ved å være sta. 24 år er jo nær alderen for første skilsmisse, i alle fall hos dere.
Og så kom alt det andre, alle de skremmende rapportene om rasisme, alle uttalelsene fra øverste hold om at man må ta seg sammen, bli som oss, oppføre seg skikkelig. Og det fra landet som ga verden Storm P! Til slutt dette med karikaturene. Kjære Danmark: Det var ikke tegningene. Det var ikke at dere sto stejlt på retten til å trykke dem, ikke at dere vitset med dem i etterkant. Det er alt sammen litt fint og anarkistisk, slik vi liker å tenke på dere.
Det var at dere ikke ville snakke om det, da de fornærmede ba om en samtale. Det er...det er så pokkers lite dansk. Eller, i alle fall så langt fra slik vi liker å tenke på dere. Vi minnes, litt beskjemmet, en linje fra et dansk dikt: "Vi gemmer et smil bag smilet, som ikke er bare blidt."
Høyredreiningen i den lille havfrues rike er en tragedie. Også for oss nordmenn. Vi trenger noen å se på, noen å speile oss i, noen vi kan måle oss mot. Det er som å oppdage at den kule moren vår, eller storesøstra, egentlig bare lot som, hele tiden.
Så vi får lyst til å si til henne: "Kan du ikke se at det hele er ved at gå fuldstændig agurk?!"

I den prinsipielle hengemyr

Her, "hos oss" er det altså lov til å publisere satiriske tegninger av Profeten. Jippi. Det er også lov til å pisse på et krusifiks, om man skulle føle behov for det. Eller å kalle naboen sin for en soper. Likevel er det fordømt dumt å gjøre det, alt sammen.
Disse to i og for seg banale fakta - at noe kan være både lov og dumt - har fått store deler av det meningsbærende Europa til å gå i intellektuell spagat. Man foretar en speilvending av den fundamentalistiske praksis rundt ytringer, og ender med å bli like fundamentalistisk selv. Der "de" sier: Alt som ikke bør sies, må være forbudt, sier "vi": Alt som er lov å si, bør sies. Ellers er vi nemlig feige, og ivaretar ikke den stolte europeiske arven. I morgen skal jeg sannelig manne meg opp og fortelle naboen at han er soper. Jeg har vært feig lenge nok nå.
Det finnes ingen "aktverdig grunn" til å sette Jyllandspostens samling av karikaturer på trykk. De er ikke av en kvalitet som ville fått andre publikasjoner til å se to ganger på dem, det er en kavalkade med litt halvslappe hastverksarbeider fra et b-lag av Danmarks tegnere. Derfor er sammenlikningene med betydelige verk som "Life of Brian" eller "Sataniske vers" helt på siden.
Den eneste grunnen til å trykke tegningene er nemlig demonstrasjonseffekten. Det er selvfølgelig også derfor de har virket - langt ut over hva man ønsket seg. Avbildinger av Muhammad er slett ikke så forbudt eller så eksepsjosjonelt som vi nå er lokket til å tro. Islam har blitt utfordret på betydelig verre og vanskeligere måter opp gjennom tidene, for å si det ytterst forsiktig. Så hvordan kan det ha seg at disse ganske likegyldige rableriene har blitt en global konfliktsak? En kulturell manifestasjon som får pompøse pratehoder til å hente fram de feiteste ordene i selvskrytets vokabular, som velter millonavtaler, setter fyr på flagg og mobliserer internasjonalt toppdiplomati?
Svaret er selvfølgelig: De er fremsatt, og gjentatt, kun i den hensikt å erte. Vi har ikke behov for å tegne Muhammad. Vi har behov for å vise fram at vi kan. Det er ikke ytringer fremsatt av kunstnerisk eller ideologisk nødvendighet, det er ædda-bædda-meldinger, de er ikke satt på trykk på tross av at de kanskje er sårende, men fordi vi vil de skal være det.
Det er mobberens retorikk og metode, man sier det den andre ikke liker å høre, nettop fordi han ikke liker å høre det. Derfor raseriet.
Det er mye, veldig mye, å kritisere i store deler av den muslimske verden. Groteske sosial forskjeller. Kvinneundertrykkelse. Intoleranse. Sviktende demokrati, trakassering av annerledes tenkende, religiøs fanatisme, lav forståelse for ytringsfrihetens gleder og plager. Dette har vi vært i stand til å se gjennom fingrene med når det passer sånn. Et motbydelig diktatur som Saudiarabia er ikke bare USAs viktigste strategiske partner i Midtøsten, det er også et satsningsområde for Statoil og Hydro, et regime vi satser på, støtter og hjelper - alt mens de kapper hendene av tyver og steiner kvinner, underskriver vi kontrakter og holder bankkontoene åpne.
I slike sammenhenger er prinsippene tøyelige som gummistrikker. Men samtidig som vi fester grepet økonomisk, vil vi gjerne sette dem på plass kulturelt. Ikke fordi vi trenger det, kun fordi vi mener de har godt av det. Og da er med ett våre prinsipper faste som søyler. Det er som med naboen. Jeg har rett til å heve min røst. Det får han lære seg. Skulle han bli sint, demonstrerer han bare sin underlegenhet.
Det vil si - helt til det går økonomi i saken. Alle som har vært noen runder i midtøsten har moret seg over det store innslaget av danske meieriprodukter mellom fallafler og couscous i butikkhyllene. De representerer ikke prinsipper, de representerer cash og saueost.
Så lenge dette handlet om illsinte sjeggete menn med turbaner og ungutter som skjøt i lufta med automatgevær på Gazastripen, kunne man lett nedlatende messe om den hellige toleranse, som de - ikke vi - fikk se å lære seg. Men ikke før var osten truet, så var Jyllandsposten framme med en nærmest ynkelig unnskyldning.
Det er nemlig der, ved handelsavtalene, ikke ved religionen, vi har vår smertegrense. Dette var jo egentlig ment å være en billig, nærmest gratis, bruk av ytringsfriheten. Den er ikke i slekt med den storslåtte, dristige og ofte heroiske ytringsfrihetstradisjonen, båret fram av mennesker som mot alle odds har turt å si det nødvendige. Den er i slekt med latterliggjøringen, doveggrafittien og SMS-mobbingen, de sterkestes hakking på andre menneskers ømme punkt.
Den overopphetede saken om Muhammedkarikaturene var jo aldri ment som en vesentlig ytringsfrihetssak. Den ble det underveis. Den ble det idet noen tok dem alvorlig. Da sluttet vi å snakke om ytringens innhold, og begynte å snakke om retten til å fremkomme med dem.
Slik opphøyer man ikke ytringsfriheten til et prinsipp. Man reduserer den til et.